Som man roper i skogen

Opprinnelig publisert i VGs papiravis, Akkurat nå 12.09.2013

Ifølge utenlandske medier har Anders Behring Breiviks ideologiske plattform vunnet stortingsvalget, og står klar til å forme regjering.

Tegning, Roar Hagen

De groteske karikaturene av Fremskrittspartiet som en forvalter av barnemorderens bisarre tankegods er fremmet i ellers uangripelige analyser av det norske valgresultatet.

Koblingene mellom terroristen og det politiske partiet han en gang var medlem av, og som han forlot fordi det ikke var ytterliggående nok i sin fremmedfrykt og islamofobi, er et historisk faktum. Like fullt er den ensidige vektleggingen av dette «nyhetspoenget» problematisk. For oss alle.

The Independent: 10.09.13

The Independent: 10.09.13

At selv nyhetsorganisasjoner som tradisjonelt hører hjemme på høyresiden velger å formidle en ekstrem parodi av Frp til sitt nasjonale publikum, kan vekke et øyeblikks skadefryd hos meningsmotstandere her hjemme.

SVs Heikki Holmås gjorde et nummer av det, og skrev onsdag kveld på Twitter at det bare var «helt naturlig at utlandet oppfatter Frp som Norges høyrepopulistiske parti, som Dansk folkeparti og Sverigedemokratene».

Men når Holmås og andre som har gitt uttrykk for noe av det samme får tenkt seg om, vil de se at denne fortegnelsen av norsk politikk og samfunnsliv bare er ubegavet, i beste fall misforstått.

Den tjener ingen annen hensikt enn å sette Norges omdømme i vanry internasjonalt. Det trenger ikke norske parlamentarikere å bidra til, uansett hvor såre de måtte være over valgresultatet.

Å koble Frp til europeiske ekstremister på ytre høyre, som det norske partiet ikke har noe med, blir ikke riktigere om det gjentas mange nok ganger.

Det er en ideologisk avgrunn mellom disse selverklærte rasist- og fascistpartiene og Frp. Sammenlignet med Frankrikes Front National, italienske Lega Nord og Nasjonalalliansen (som nå er en del av valgalliansen Frihetens Folk) eller greske Gyllent Daggry, for den del, kan Fremskrittspartiet knapt kalles høyrepopulistisk en gang. Selv om det er det i norsk målestokk.

Likevel: Få, aller minst Frp selv, bør være overrasket når mediene og meningsmotstandere konfronterer partiet med utsagn og utspill dets representanter har kommet med.

Den tidvis maniske opptatthet enkelte har av islam og ikke-vestlig innvandring, som om dette var oljenasjonen Norges aller største problem, har påkalt oppmerksomhet langt utenfor landets grenser. Slik høster Frp fruktene av sitt eget såkorn.

Når Siv Jensens advarsler i 2009 mot «un’islamizzazione strisciante» – en snikislamisering – trekkes frem av den italienske storavisen Corriere della Sera, og tolkes inn i en høyreekstrem forståelse av Frp, er det en påminnelse om to ting:

Det ene er den globale medielandsbyen vi nå alle bor i. En karikaturtegning i Norden setter fyr på ambassader i Midtøsten. Av det vet vi også at kulturell kontekst og meningsinnhold ikke transporteres på samme måte som selve bildet.

Det andre er nettopp hvilke bilder vi tegner. Hvor tydelig blir det vel ikke når vi får servert en karikatur av Frp i andre lands medier. Selv Heikki Holmås, innerst inne, vet at dette er et vrengebilde.

En karikatur er en fordreining; den overdriver enkelte særtrekk og forstørrer disse på bekostning av andre, kanskje formildende sider. Samtidig har karikaturen noe sant ved seg. Den er et destillat av virkeligheten. Noen av de mer nådeløse tegningene til min gode kollega Roar Hagen her i VG er – ja, nettopp – brutalt ærlige.

Men altså bare en flik av fakta. Fremstillingen av Frp i italienske, britiske, svenske, danske, tyske og franske medier er like sannferdig som Christian Tybring Gjeddes skildring av muslimer og hvilken fare islam representer; det er ikke tatt ut av løse luften, men fortolkningen har farget det som manes frem.

Faksimile: nrk.no

Faksimile: nrk.no

Det er forståelig at Ketil Solvik-Olsen, en av de mer moderate røster i Frp, ber UD rydde opp i Breivik-avsporingen. Men neppe noen god idé. Vi som har jobbet i pressen noen år, og som har opplevd å få henvendelser fra et lands ambassade om å skrive penere om deres regjering, har aldri tatt disse telefonene på alvor. Tvert om.

Derimot bør Frp benytte sin tilsvarsmulighet og selv forklare angjeldende medier hvordan ting henger sammen. I en tilsvarende situasjon, men med motsatt partipolitisk fortegn, hadde Frp neppe bifalt at UD brukte ressurser på å forklare New York Times eller Folkets Dagblad i Beijing hva Det norske Arbeiderparti egentlig mener.

Politiske kommentatorer har det til felles med dem vi kommenterer, at det er gis rikelige anledninger til å møte seg selv i svingdøren. Det er ikke alltid et like hjertelig gjensyn.

For egen del kan jeg hilse fra Italia og melde at mange italienere er nokså oppgitt – og lei! – av hvordan deres politiske ledere fremstilles i utenlandske medier. Som korrespondent og EU-kommentator bosatt i Italia har jeg bidratt der. Mea culpa!

Silvio Berlusconi er ingen elsket mann i hjemlandet. Han er likevel populær blant mange, og får stemmer fra velgere som forakter hans livsførsel og kvinnesyn, men som likevel mener den politikken han fører har noe for seg. Når vi himler med øynene og ikke skjønner hvordan en fjerdedel av italienerne kan stemme på en slik fyr, overser vi det faktum at han representerer et bredt politisk program som samler velgere fra sentrum til ytre høyre.

Mine nærmeste venner på Sicilia holdt seg for nesen og stemte på Berlusconis konservative allianse nå ved siste valg. De liker ham ikke, men liker enda mindre at andre lands medier fremstiller ham som en mafios klovn, og bare det. OK, han er en skurk, men han er vår skurk, som LBJ skal ha sagt om Panamas diktator Noriega.

Ytre fiender gir indre samhold.

Dette er universelle mekanismer som er overførbare til lokale nivå. Det vet Frp-ledelsen bedre enn noen.

(VG Nett – 11:08 13.09.2013)

Reklamer

Om Yngve Kvistad

*) Kvistadbonden er en historisk skikkelse, men også antagonisten i "Spelet om Heilag Olav", Olav Gullvågs olsokspel som hadde urpremiere på Stiklestad i 1954. Ut over det var min forfar neppe noe forbilde til etterfølgelse. Ikke er jeg bonde heller, selv om jeg har stor respekt for dem som orker å være det. Til daglig kommentator i VG, for tiden bosatt i Italia.
Dette innlegget ble publisert i Italia, Kommentar og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s