Fryd over minnet

(Opprinnelig publisert i VGs papiravis fredag 30.aug. 2013)

FROGNER KIRKE (VG) Rolv Wesenlund var «Hjertelig til stede» i sin egen bisettelse.

Marve

Slik han var det i Chat Noir-revyen i 1970 som het nettopp det; den som satte an en ny tone og pustet nytt liv i hele revysjangeren. Og slik redefinerte han i går hva en avskjed kan være:

Vemodig og verdig. Vakker og vennlig. Vederkvegende. Veldig vittig, faktisk.

«Festen er over», sang Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Kirsti Sparboe i sin hjertelige tilstedeværelse den gang da; «Det er ikke mer / Jeg er lei for å si det / Men det er sånt som skjer.»

Lyset skal slukkes…

Rolv var veldig klar over hva som skulle skje. Livsfesten gikk mot slutten. Han var forberedt.

Chat Noirs kapellmester i 1970, Sigurd Jansen, også han fra Wesenlunds kjære fødeby, Horten, og den inkarnerte Nordlandsnatt, Kirsti Sparboe, fulgte i går vennens siste jordiske ferd fra Frogner kirke. Den som gikk via Rolvs nærmeste nabolag i Oslo, og hjem til Horten kirke hvor det hele begynte.

Mange ringer i Rolv Wesenlunds liv ble sluttet i går. Helt etter oppskriften, som var hans egen:

… musikken tar slutt

Marinemusikken, janitsjaren han vokste opp med i guttedagene – Hortens stolthet – spilte til inngang. En medley med vignettmusikken fra «Fleksnes’ fataliteter», «Et lite wienerbrød» fra «Bør Børson», «Im Salzkammergut» fra «Sommer i Tyrol» og WesenStund-kjenningen «Vår beste tid er nå» fra «La Cage aux Folles», forestillingen han og Sven-Bertil Taube satte Chateau Neuf på hodet med i 1987.

Taube tok avskjed med Rolv i går. Det gjorde også skuespilleren Paul-Ottar Haga, som ikke bare «arvet» Bør-skikkelsen, men fikk Rolv med på kjøpet som gammel-Bør i nyoppsettingen av musikalsuksessen på Det Norske Teatret i 2001.

Men la oss vente…

De mange venner og kolleger fra et usedvanlig rikt musikk-, teater- og revyliv delte rause minner med hverandre i går. Tårer ble felt, vemod og savn uttrykt. Men aldri har vel en begravelse vært mer preget av smilet.

I begeistring for den Rolv var, og fikk være, også for alle oss utenfor den nærmeste familie, og for de tallrike påminnelser av frydefull morskap, satt vi der. Og lo. Sannelig gjorde vi det. Vi skrattet og slo oss på lårene og lot våre lattermuskler jobbe som de sjelden gjør i en kirke. Aller minst i en gravferd.

Rolvs blomsterdekte båre ble ytterlige garnert i overstrømmende lag av munter takknemlighet. Fra alle hold.

… et minutt

Kronprins Haakon smilte i skjegget på første rad. Statsminister Jens Stoltenberg klukket. Jonas Gahr Støre humret godt og tenkte vel på de helsemilliarder han kunne spart i livsforlengende tiltak om bare legestanden hadde vært like latterfremkallende.

Hadia Tajik og hennes to forgjengere i kulturministeriet knegget ikke mindre over ordfører Fabian Stangs kostelige minneord. Ved TV-skjermer og laptop-er over det ganske land satt Rolvs øvrige publikum og humret i kollektiv fryd over minnet.

Det var oss en glede…

Rolv er hjemme nå. Det ble den viktigste ringen å slutte i hans bemerkelsesverdige livsløp.

Jeg holdt på å skrive kretsløp, og med det presentere de forrettende sjelesørgere Knut Mølbach og Per Arne Dahl, prelater håndplukket av avdøde, må vite.

Noe kleinere enn geistlighet som gjør seg insisterende lystig på sviktende grunnlag og fyller sin preken med tomme vitser, finnes knapt. Slike var jo selve grunnlaget for den pastorale pompøsitet Rolv Wesenlund uttrykte i klisjékanonen Fjertnes.

Så hvilket mot snakker vi om, tror dere, når begge prestene i respektive taler innlemmet feriebiskopens yndlingsfloskler og Marves aforismer uten en gang å vifte med to fingre og forklare «humor, kolon:»?

Om den satt?

Jaaa! JA DA, MASA!!

… å ha Dem som gjest

Den morsomste ringen, utvilsomt, at Herrens tjenere siterte Rolvs parodier på dem selv i begravelsesritualet for opphavsmannen.

Men viktigst var den store rammen for vår avskjed med Rolv Wesenlund. Den han ga selv, med en påskrift: At gravferden skulle være luthersk og finne sted i folkekirken. Det skulle være salmesang, Petter Dass og «Deilig er jorden». Det siste hvilested skulle være ved Horten kirke. Der han ble døpt.

Festen er over / Litt trist i grunn’ / Men stemningen lever. Ennå en stund.

Og takk for alt.

Reklamer

Om Yngve Kvistad

*) Kvistadbonden er en historisk skikkelse, men også antagonisten i "Spelet om Heilag Olav", Olav Gullvågs olsokspel som hadde urpremiere på Stiklestad i 1954. Ut over det var min forfar neppe noe forbilde til etterfølgelse. Ikke er jeg bonde heller, selv om jeg har stor respekt for dem som orker å være det. Til daglig kommentator i VG, for tiden bosatt i Italia.
Dette innlegget ble publisert i Kommentar, Minneord og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s