Oppstandelse på dommens dag

(Opprinnelig publisert i VGs papiravis 26.06.2013:)

Silvio Berlusconi har fått sin dom, som ikke kommer til å bety noe fra eller til, i en uvesentlig sak, som er blåst opp og ut over alle proporsjoner.

berlusconi vg 26 juni

Selvfølgelig har det nyhetens interesse at den lengstsittende regjeringssjefen siden Benito Mussolini og en tidligere statsleder for Europas femte største økonomi er dømt i en pikant straffesak. Men siden han allerede har passert øverste aldersgrense for å bli puttet i fengsel, og fordi han stadig kan anke til enda to instanser, er dommens juridiske implikasjoner fullstendig irrelevant.

Like irrelevant som sakens politiske konsekvenser. Regjeringen er på ingen måte truet av Berlusconis omgang med jentunger. All oppstandelse på dommens dag synes bare å ha gitt ham vind i seglene. Hadde det vært valg i dag, ville 76-åringen gjort rent bord og flyttet inn i Palazzo Chigi – den italienske statsministerresidensen – for fjerde gang.

Vår håndfaste tegneseriehelt Obelix har for lengst slått fast at romerne er helsprø. Men det er ikke bare derfor at reaksjonene er sterke. Ord som «motbydelig!», «en skam!» og «en fornærmelse mot alle italienere som har trodd på Berlusconi» er ikke rettet mot den nå sexkjøp-dømte 76-åringen. Men mot dommen. Og de tre dommerne.

Syv års fengsel og livsvarig utestengelse fra offentlige verv for å ha hatt seg med en mindreårig prostituert, kvalifiserer ikke nødvendigvis til applaus fra folk flest.

Ikke engang politiske opponenter på autopilot slår kategorisk fast at rettferdigheten har skjedd fyllest. Mange italienere som aldri har stemt på Berlusconi mener helt åpenbart at straffen er i overkant streng. Langt drøyere enn det den tidligere statsministeren er funnet skyldig i. Derfra er det kort vei til å tenke at domstolene er akkurat så politisert og venstrevridd som Silvio selv og alle hans støttespillere hele tiden har hevdet.

Så snålt det enn må virke for alle oss som ser Italia utenfra, er dommen i den såkalte Ruby-saken en halv seier for Italias rikeste mann. Milliardæren. Mediemogulen. Den har gitt ham mer sympati enn fordømmelse; den rokker ved idealet om rettens upartiskhet. Fra før er det en kjensgjerning at fremstående sjefanklagere og statsadvokater (som siden er blitt dommere) har stilt til valg for ulike grupperinger nokså langt ute på venstresiden.

Men viktigst; den har fått oppmerksomheten vekk fra den langt alvorligere saken mot Silvio Berlusconi: Korrupsjonsdommen og anklagene om grovt skattesvik i forbindelse med overdragelse av TV-rettigheter til Mediaset, hans private medieimperium. Forrige uke avviste den italienske forfatningsdomstolen en appell fra Berlusconi, som – hvis den hadde blitt akseptert av retten – i praksis ville lagt Mediaset-saken død.

I stedet kommer den nå opp i sin fulle bredde i Høyesterett, hvor landets øverste domstol også skal ta stilling til en tidligere straffeutmåling. Hvis den blir stående, er det over og ut for Silvio Berlusconi. Da opprettholdes et fireårig forbud mot å inneha offentlig posisjon; det kan ikke under noen omstendighet påklages, og vil være den virkelige prøvesteinen på Berlusconis demokratiske sinnelag.

Saken har en helt annen alvorlighetsgrad som setter større spørsmålstegn ved hans dømmekraft og moralske standard enn den umoral som måtte hefte ved bunga-bunga-sex og prostitusjon, som ikke engang er ulovlig i Italia.

Briten James Walston, professor i statsvitenskap ved Det amerikanske universitet i Roma, har gjentatte ganger påpekt sprengkraften i Mediaset-saken. Som han nylig påpekte i bloggen han skriver om italiensk politikk, er det Mediaset som kan velte regjeringen. Men enn så lenge har både venstre- og høyrepartiene i samlingsregjeringen gjensidig nytte av hverandre. Statsminister Letta trenger Berlusconi for å gjennomføre nødvendige reformer, herunder en ny valgordning som har favorisert høyresiden. Motytelsen er at regjeringen gjør enkelte justeringer av straffeprosessloven og hever taket for domfeltes anledning til å inneha offentlige verv. Ifølge Walston pågår det konkrete forhandlinger innad i regjeringen hvor det både snakkes om immunitet og å presse president Giorgio Napolitano til å utnevnte Silvio Berlusconi til senator på livstid. Vi er tross alt i Catilinas by.

Mens partene i regjeringen trekker tau, sitter det en kar på utsiden som også har lyst til å trekke i noen tråder: Lederen for populistbevegelsen M5S, Beppe Grillo, har varslet en formell innsigelsessak om at personer som forvalter såkalte statlige privilegier – av typen konsesjoner og lisenser – ikke kan inneha folkevalgte posisjoner samtidig. Loven fra 1953 nevner konkret kringkastingskonsesjoner, som altså Berlusconis Mediaset forvalter. Forbudet har sovet i 20 år, men Grillo viser til at paragrafen aldri er blitt opphevet, og må derfor anses som gyldig.

At dette er en dårlig nyhet for Silvio Berlusconi, er nå så sin sak. Men for statsminister Enrico Letta er det nesten verre. Han må velge mellom konsistens – å følge loven – eller å legge seg ut med sin viktigste koalisjonspartner. Tør vi gjette at Berlusconi trekker det lengste strå – igjen?

Reklamer

Om Yngve Kvistad

*) Kvistadbonden er en historisk skikkelse, men også antagonisten i "Spelet om Heilag Olav", Olav Gullvågs olsokspel som hadde urpremiere på Stiklestad i 1954. Ut over det var min forfar neppe noe forbilde til etterfølgelse. Ikke er jeg bonde heller, selv om jeg har stor respekt for dem som orker å være det. Til daglig kommentator i VG, for tiden bosatt i Italia.
Dette innlegget ble publisert i Italia, Kommentar og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s