… med det tredje skal det skje!

Mens både Ap og Høyre slår fast i sine programmer at «Norge er et godt land å bo i», skjerpes de ideologiske frontene i Europa. Populistiske tredjepartier utfordrer de etablerte blokkene.

 EU randimatland

Ja, så godt er det å bo i Norge, at vårt eget beskjedne bidrag til populistisk politikk har måttet tone ned de forenklede elendighetsbeskrivelsene for ikke å miste troverdighet hos folk flest. En strategi som med økende sannsynlighet vil gi Frp anledning til å flytte inn i regjeringskvartalet i høst – som en forutsigbar alliansepartner og støttespiller til det ledende konservative partiet.

Fremskrittspartiet slås ofte i hartkorn med politiske tre- og femmenninger i Frankrike, Nederland, Sverige og Finland. Men bortsett fra innvandringsskepsis og hårfarge er det lite som forener Front nationals Marine Le Pen og Siv Jensen, eller Sannfinnenes Timo Soini og Ketil Solvik-Olsen, for den del. Især svenske kommentatorer går i ball her.

Folkelige strømninger

Om opprinnelsene er ulike, har populistiske bevegelser likevel det til felles at de representerer folkelige strømninger som på ett eller annet tidspunkt får innflytelse i mainstream-politikken. Frp-utspill som hverken Ap eller Venstre ville tatt i med ildtang i relativ nær fortid, er i dag politisk metervare hos Jens Stoltenberg og Trine Skei Grande. Per Sandberg har som regel rett når han brummer «velkommen etter!» til sine motdebattanter.

I Europa er populistiske partier så å si uten unntak radikale høyrebevegelser som er anti-establishment, anti EU og mot innstramminger. Mange er også mot NATO og langt de fleste nokså ytterliggående innvandringsmotstandere med en patologisk besettelse av islam. Det eneste ledende EU-land uten tilsvarende impulser er Tyskland, hvor spillerommet for antieuropeiske og rasistiske strømninger er svært lite. Etter krigen har tyske myndigheter slått hardt ned på bevegelser som har leflet med høyreekstrem ideologi.

Derfor er reaksjonene også sterke i Tyskland når et fascistisk parti som Gyllent daggry blir en maktfaktor i gresk politikk. Etter valget i Hellas fikk det antidemokratiske partiet 21 seter i nasjonalforsamlingen. Partilogoen er inspirert av en klassisk, gresk meanderbord, men er i fargevalg og utforming til forveksling lik Hitlers bumerke, hakekorset. De kaller seg selv «folkets nasjonalistbevegelse» og fikk uttelling for sin militante motstand mot den EU-pålagte oppryddingen i landets fallitt-økonomi.

Voldsom nesestyver

I Ungarn har ultranasjonale Jobbik inntatt posisjonen som landets tredje største politiske parti. Jobbik har dessuten tre representanter i EU-parlamentet, blant annet jusprofessoren Krisztina Morvai, ekspert i menneskerettigheter og tidligere medlem av FNs komité mot diskriminering av kvinner. Et verv hun måtte forlate etter hatske angrep på jøder, sigøynere og romfolk. Partiet beskriver seg selv som et «patriotisk, kristent parti.» Det anerkjenner hverken Versailles-traktaten eller krigsdomstolen i Haag og har som overordnet mål å melde landet ut av EU og NATO og gjenopprette et Stor-Ungarn.

Høyrepopulismens fremgang er likevel ikke bare entydig; i Østerrike ble det pantyske Frihetspartiet marginalisert i lokalvalgene i mars – en voldsom nesestyver for nå avdøde Jörg Haiders nasjonalistparti, som en gang var landets nest største. Men etter at det gikk i regjering med det konservative partiet (2000–07) og ble såkalt ansvarliggjort, gikk luften ut av all systemkritikk. Dette vil nok Frp til å bli konfrontert med etter hvert …

Ble straffet

Også det nederlandske Frihetspartiet måtte bite i gresset ved siste valg, da velgerne straffet Geert Wilders & co. for å ha felt den sittende regjeringen. Noe italienske velgere repeterte i februar ved å halvere oppslutningen til det ytterliggående separatistpartiet Lega Nord. Samtidig sendte de en annen populist til himmels; bloggeren og TV-komikeren Beppe Grillo som fikk en fjerdedel av stemmene og gjorde M5S – Femstjernersbevegelsen – til Italias største parti, dog uten annen innflytelse enn at han i to måneder benyttet posisjonen til å blokkere en regjeringsdannelse av de tradisjonelle høyre-/venstre-partiene.

I Spania er situasjonen en annen, men like fullt den samme; normalt innehar det konservative PP (Partido Popular) og sosialistpartiet regjeringsmakten på omgang, slik normalen er i de fleste europeiske land. Men igjen ser vi at eurokrisen og innstrammingspolitikken avler utfordrere. Det interessante med Spania er imidlertid at det tredje partiet, samt et fjerde, slett ikke er enøyde populister, men henholdsvis et reformsugent sentrumsparti (grunnlagt av en tidligere sosialist) og en venstreallianse bestående av pragmatiske kommunister og separatister fra Baskerland og Katalonia.

Både regjeringspartiet PP og sosialistene sliter på meningsmålingene, mens den såkalte sentristunionen og gammelkommunistene får stadig flere sympatisører. Fortsetter denne trenden kan Spania bli neste EU-land etter Italia og Hellas som suspenderer den tradisjonelle blokkpolitikkene og samler høyre, sentrum og venstre i en forpliktende storkoalisjon.

(Opprinnelig publisert i VGs papiravis, Akkurat Nå 12.07.2013)

Reklamer

Om Yngve Kvistad

*) Kvistadbonden er en historisk skikkelse, men også antagonisten i "Spelet om Heilag Olav", Olav Gullvågs olsokspel som hadde urpremiere på Stiklestad i 1954. Ut over det var min forfar neppe noe forbilde til etterfølgelse. Ikke er jeg bonde heller, selv om jeg har stor respekt for dem som orker å være det. Til daglig kommentator i VG, for tiden bosatt i Italia.
Dette innlegget ble publisert i Kommentar og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s