En krysning flykter fra sine spor

Innvandrerfamilien i femte er en daglig påminnelse om forskjellen mellom integrering og assimilasjon.

– ASSIMILASJON: En innvandrer til Sicilia – blir han italiener eller europeer? Eller er også han en ekte bastard? Foto: YNGVE KVISTAD

TAORMINA (VG) Hjemlige politikere som snakker om manglende integrering når de egentlig mener a-ordet, synes oppriktig at innvandrere i Norge må bli norske for å kunne bo, jobbe og ellers nyte godt av den skandinaviske velferdsmodellen.

(Nordmenn som flytter med seg fruktene av den samme velferden for å nyte godt av varmere lands skatte- og avgiftsregimer uten noen gang å lære seg hverken lokal folkeskikk eller språket der, omfattes av helt andre regler, må vite. Men det er jo noe annet.)

Innvandrerfamilien i femte prøver, med vekslende utfall, ikke å forstyrre de andre beboerne i oppgangen med hitbrakte tradisjoner. Mange er nysgjerrige på nykommerne, mange innleder kontakt og mange forstår ikke den forsiktige responsen. De kommer altså hit, og så er de arrogante også? Slikt gir grobunn for kulturkonflikter.

Andre stusser på ansamlingen barnevogner nederst i trappen. Innvandrerfamilien har flere, gudene må vite hvordan de har råd, undres det. Og hva er denne matlukten?

Innvandrerfamilien i femte gjentar ofte hvor godt det er å bo her og vekker tidvis oppsikt i sitt velmente forsøk på å leke lokalbefolkning. Dette kan til forveksling fremstå som krampaktig assimilering, selv om både øyfolket og innvandrerne vet, innerst inne, at sicilianere kommer de aldri til å bli.

Enda sicilianer bare er et annet ord for bastard. Det er det de selv kaller seg: Rene bastarder. En selvironisk kommentar til at øyas befolkning er en herlig miks av greske kolonister, normanniske erobrere, arabiske krigere, spansk adel og nordafrikanske handelsmenn.

Italienere er de bare når Italia er i sluttspillet i fotball-VM.

Eller EM.

På foreldremøter i barnehagen sitter innvandrerne på faste plasser, som de eneste. Jeg møter av og til kvinnens forvirrede blikk når det informeres i ekspressfart på et målføre hun ikke behersker fullt ut. Ikke jeg heller, bare så det er sagt, men det er felles trøst i felles skjebne.

Innvandrerfamilien har en gutt i barnehagen og en pjokk som med tiden som målestokk godt kan kalles sicilianer; det er her han har bodd storparten av sitt liv. Ungene er lykkelig uvitende tilpasset et inkluderende lokalmiljø. De har sicilianske venner, snakker et språk som minner om italiensk, slik også sicilianerne gjør, og de har adoptert sicilianske vaner og geberder.

Som i mange innvandrerfamilier er det de yngste som i sin fordomsfrihet først og lettest har latt seg bli en organisk del av samfunnet rundt. Men også barna uttrykker enkelte sider av det foreldrene har med seg i ryggsekken fra hjemlandet. De kommer fra andre klimatiske forhold og er vant til å kle seg etter været, ikke etter kalenderen, slik det gjøres her.

Står det 1. mars i almanakken, betyr det boblejakke og lue, selv om solen skinner fra skyfri himmel og kvikksølvet kryper forbi 18-tallet på gradestokken. Da går innvandrerne sorgløst lettkledd, slik de er vant til hjemmefra.

De tilhører også en annen religiøs retning enn den katolske, som er normen i barnehagen. Det har medført snodige konflikter, temmelig unødvendige, egentlig, ettersom det er dem selv som har valgt å skrive inn treåringen sin her. De forstår seg heller ikke på lokal valuta og pekuniære tradisjoner, og har oftere dummet seg ut med å betale for mye enn for lite i gitte situasjoner og neppe oppfattet fornærmelsen i det å avstå hjelp eller gaver.

Innvandrerfamilien i femte har lært meg noe om hvordan samfunnet definerer disse enkeltindividene, og hvordan hver især risikerer isolasjon og det motsatte av integrering dersom det ikke legges til rette for at folk skal få klare seg. Jeg kjenner også egeninnsatsens betydning, og nederlagsfølelsen når den motarbeides av uvett. Slik jeg også gjenkjenner euforien idet en urinnvåner gir sin nye landsmann et hyggelig ord på et språk som gradvis blir mer begripelig. Og vanker det et oppriktig tilleggsspørsmål om hvordan vi har løst isbjørnplagen i gatene, er lykken komplett.

Sånne ting.

Uten sammenligning for øvrig, selvsagt, for det eneste disse flyktninger har latt bak seg er dårlig vær, og våre verste traumer er et bilde av Rune Rudberg vi skulle ønske aldri å ha sett.

Det er vi som er innvandrerne i femte.

 

VG HELG 12.05.2012:

Denne teksten ble første gang publisert i VG Helg 12.05.12.

Reklamer

Om Yngve Kvistad

*) Kvistadbonden er en historisk skikkelse, men også antagonisten i "Spelet om Heilag Olav", Olav Gullvågs olsokspel som hadde urpremiere på Stiklestad i 1954. Ut over det var min forfar neppe noe forbilde til etterfølgelse. Ikke er jeg bonde heller, selv om jeg har stor respekt for dem som orker å være det. Til daglig kommentator i VG, for tiden bosatt i Italia.
Dette innlegget ble publisert i Italia, Kommentar og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s