«Peter er her inne»

Publisert i VGs papiravis påskeaften, 7.04.2012:

ROMA (VG) Vi sto under St. Peters hode. Vi rørte ved hans fot og så lenkene som hadde holdt ham fanget. Ved apostelens grav meldte tvilen seg.

Det er påske; vi er i pavens by. Bak bronsedøren, som stammer fra basilikaen keiser Konstantin reiste over St. Peters gravsted i 324, skal vi slutte oss til all verdens pilegrimer.

Vi har stått i kø sammen med langveisfarende fra seks verdensdeler. Langt de fleste representanter for Den katolske kirkes 1,1 milliarder medlemmer.

En ung brasilianer spør hvor vi kommer fra, om vi har vært i Peterskirken før? Jo, vi har da det. Om vi er katolikker? Formelt sett, nei. Men finnes det noe mer katolsk enn nordmenn? undrer håndtegner Hagen. En nasjon av viktigpaver. Skråsikre dogmatikere som skal frelse verden, om så med den siste skiferolje.

Ingen tvil?

I det veldige kirkerommet møtes sideskipene som et kors under Michelangelos kuppel. Billedhuggeren Berninis alterbaldakin, som ble bestilt av pave Urban VIII i 1624, dominerer. Ved dette alteret kan kun paven holde messe. Rett under hviler apostelen Peter, pavekirkens første leder, skal man tro Paul VI. Og det skulle vel tatt seg ut om man ikke kunne stole på Jesu Kristi vikar.

Den 26. juni 1968 proklamerte han konklusjonen av 25 års arkeologiske og naturvitenskapelige undersøkelser av innholdet i gravkammeret: Peter er her inne. Her finnes ingen tvil!

Ikke? Håndtegneren liker ikke religiøse absolutter, ikke politiske heller, for den del. Eller den betingelsesløse boligbeskatning. Det må alltid være rom for tvil, sukker han. Tvilen er veien til erkjennelse.

Det er på denne vei vi aller først har styrt våre skritt mot San Giovanni in Laterano, Den katolske kirkes fremste katedral. Mange vil hevde at den slags snakk er en ubegavet tilsnikelse på bekostning av Peterskirken i Vatikanet. Men det har seg altså slik at Peterskirken hverken er en katedral, eller pavens sete.

Alle kirkers mor

Det var på helt motsatt side av Tiberen, i bydelen Lateran, at keiser Konstantin lot reise Romas første kristne basilika. Foruten å grunnlegge Konstantinopel (Istanbul) og flytte imperiets hovedstad dit, er han kjent for å ha skrudd sammen religion, politikk og maktutøvelse til en styreform som senere skulle kalles statskirke – et trossamfunn forankret i landets lovverk, administrert av statsorganer, og med faste roller i statens seremonier.

Laterankirken er bispedømmet Romas katedral. Siden paven er biskop av Roma og Italias primas, har San Giovanni in Laterano formelt en høyere posisjon enn Peterskirken. Her holdt også de første paver hus; i nesten ett årtusen var Lateranpalasset pavens bosted.

San Giovanni er viet til Jesus Kristus, Johannes Døperen og evangelisten Johannes, og kalles «Alle kirkers mor». Inskripsjonen på fasaden lyder: «Den aller helligste Laterankirken, mor og hode for alle kirker i byen og verden».

St. Peters hode

Her har fem økumeniske konsiler funnet sted. Laterankonsilet av 1123 var det første kirkemøte etter splittelsen i 1054 da patriarkatene i Roma og Konstantinopel skilte lag. Et skisma som ga oss den ortodokse østkirken og Den katolske kirke. Hva to reaksjonære protestanter fra Norge har her å gjøre, er et betimelig spørsmål.

En ledetråd er å finne inne i selve katedralen. I en baldakin fra 1369 over høyalteret står to relikvarier, helgengjemmer, som omslutter to hodeskaller. Den ene skal tilhøre apostelen Peter, den andre Paulus. Begge hviler hodeløse i sine gravkirker, ifølge utgravninger så sent som i 2006.

Hvorvidt det faktisk er St. Peters kranium vi stirrer inn i, kan vi ikke vite. Men vi kan velge å tro at det er det. Vi kan la tvilen komme omtalte til gode, slik pilegrimer før oss har gjort; akseptere at de historiske overleveringene og de sammenfallende beretninger er så sterke at de i seg selv er sannhet. Relikvier representerer trosliv, ikke teologi. Den biten kommer vi protestanter aldri til å forstå. Og det vi ikke skjønner er vi gjerne ignorante nok til å avvise.

St Peters lenker

Neste utfordring finner sted i San Pietro in Vincoli, gravkirke for pave og trebarnsfar Julius II († 1513), grunnlegger av Sveitsergarden og pavestolens fremste velgjører for billedkunsten. Like fullt kalt «Den forferdelige paven». Dels på grunn av et kolerisk temperament, men trolig mest fordi han var homofil og gikk lei av å skjule det.

Basilikaen er berømt for å huse Michelangelos «Moses», men besøkende blir vel så satt ut i møtet med et relikvieskrin i glass som rommer de to lenkene (vincoli) apostelen Peter angivelig ble satt fast i før henrettelsen.

Den ene lenken skal ha blitt ført til Konstantinopel, og deretter sendt tilbake til Roma av keiserinne Eudokia. Her føyde pave Leo I denne til en annen kjede fra Peters fangenskap, og de «smalt sammen som var de smidd sammen», ifølge legenden.

Vi ser en eldre kvinne korse seg og be en stille bønn foran lenkene. For henne er dette virkelighet. For oss er det virkelig å se hennes opplevelse av et guddommelig nærvær. Det er sannheten i dette.

St Peters grav

Inne i Peterskirken møter vi vår venn brasilianeren i ny kø for å berøre bronsestatuen av St. Peter. Vi tar oss derfra ned i krypten; her er knapt, unnskyld uttrykket, en levende sjel. Dette er pavenes gravkammer. Den aller første, Symeon Bar-Jona, han som Jesus ga navnet Peter – det betyr «klippen» – hviler under høyalteret.

Over denne graven ble kirken reist allerede i det første århundre. «Du er Peter, på denne klippe vil jeg bygge min kirke», sier Jesus, ifølge Matteus. «Peter er her inne», risset noen på gravens indre vegg da den var fersk.

Håndtegner Hagen er noe eldre enn meg, men ikke engang han var til stede da Peter ble korsfestet opp ned i året 67 og lagt i grav på Vatikanhøyden. Så vi vet strengt tatt ikke. Men vi tror det så gjerne.

Reklamer

Om Yngve Kvistad

*) Kvistadbonden er en historisk skikkelse, men også antagonisten i "Spelet om Heilag Olav", Olav Gullvågs olsokspel som hadde urpremiere på Stiklestad i 1954. Ut over det var min forfar neppe noe forbilde til etterfølgelse. Ikke er jeg bonde heller, selv om jeg har stor respekt for dem som orker å være det. Til daglig kommentator i VG, for tiden bosatt i Italia.
Dette innlegget ble publisert i Italia, Kommentar og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s