Droner og demokrati

CATANIA (VG) En ulempe med krig, er at folk kan dø av å føre den.

«Smart defence» er NATOs nye slagord.

Ved å ta i bruk avansert teknologi og enda smartere datamaskiner – såkalt kunstig intelligens – kan den menneskelige faktor i større grad elimineres. Derfor har forsvarsalliansen vedtatt et milliardprogram for anskaffelse av førerløse fly – droner – som blant annet skal utplasseres på den amerikanske Sigonella-basen ved Catania på Sicilia.

For den finanskriserammede Atlanterhavspakten fremstår dette som en vinn-vinn-situasjon; ikke bare blir det færre soldater å lønne, faren for tap av menneskeliv – på vår side – reduseres.

Kritisk debatt

«Smart defence» handler først og fremst om å trimme organisasjonens utgifter nå, men kostnaden på lengre sikt kan bli utilsiktet stor. Et NATO uten folkelig forankring vil mangle legitimitet. Støtten i folket forvitrer hvis stadig flere av forsvarspaktens operasjoner blir iverksatt på siden av demokratiske beslutningsorganer.

Dessverre er ikke dette venstrekonspiratorisk noia. Det er politisk virkelighet. Mens Ap-statsrådene Grete Faremo (i fjor) og Espen Barth Eide (i år) fløy rundt i NATO-hovedstaden Brussel og lovpriste automatiserte droners fortreffelighet, utelukkende i overvåkningsøyemed må vite, gikk en kritisk debatt om samme tema i amerikanske medier.

Barack Obamas egen militærrådgiver fra presidentkampanjen i 2008, Peter W. Singer, skrev i The New York Times, at bruk av droner ufarliggjør krig på en måte som fratar politikerne deres store ansvar. Når ingen risikerer noe, blir krig en administrativ forføyning. Et stort gjesp.

Ifølge den amerikanske grunnloven går det et skille mellom presidentens rolle som øverstkommanderende i krig og Kongressens rolle i å erklære krig. Noe Kongressen ikke har gjort siden 1942, da den erklærte krig mot Bulgaria, Ungarn og Romania. Det USA holdt på med i Korea, Vietnam og Irak var militær rådgivning.

I henhold til praksis har både George W. Bush og fredsprisvinneren Barack Obama i så måte hatt sitt på det tørre når amerikansk militært materiell har vært i bruk for å ta ut navngitte diktatorer og deres skjeggete støttespillere i Orienten.

300 droneangrep

Siden 2004 har USA gjennomført mer enn 300 droneangrep i Pakistan. Amerikanerne selv mener å ha uskadeliggjort ca. 2000 terrorister på denne måten. I tillegg har USA uskadeliggjort rundt 800 sivilister. 168 av dem som er tatt ut av amerikanske droner i Pakistan, var barn.

Når en suveren stat, som USA, sender raketter og bomber mot et annet land, og disse eksplosivene blåser biler og byer i luften, er det mye som minner om krig. Når mennesker mister sine hjem og sine liv i disse operasjonene, er også virkningen som i krig. Men i likhet med det kliniske språket vi har fått om det å kverke flest mulig på mest effektive vis og omskrive menneskelig lidelse til tapstall, er også debatten nøytralisert.

Slipper kondolansebrev

Den er søkk vekk. Kongressen har ennå ikke diskutert om USA skal bombe mål i Pakistan, ettersom det amerikanske luftvåpenet ikke styrer operasjonen. Det gjør CIA.

Under angrepene på Libya ble Det hvite hus bedt om å forklare hvorfor Obama-administrasjonen brøt loven som pålegger presidenten å informere Kongressen om militære operasjoner senest 48 timer etter at de er innledet. Det hvite hus svarte at det ikke var nødvendig, fordi operasjonen «ikke omfattet nærvær av amerikanske bakkestyrker, amerikanske tap, eller fare for tap.»

Teknologien har altså skapt politisk presedens for at amerikanske presidenter kun trenger Kongressens tillatelse til militære operasjoner når dette medfører bruk av personell som kan bli skadet.

Politikere som slipper å tenke på å skrive kondolansebrev, slipper også å tenke på hvilken innvirkning militære tap har på velgere og media. Dermed trenger de heller ikke bruke like mye tankekraft på alvorlige forhold som krig og fred og sånn, slik politikere tradisjonelt har vært nødt til.

Peter W. Singer, som er en ledende ekspert på «automatisk krigføring», har i sine to siste bøker problematisert bruken av roboter, droner og såkalte smarte våpen. Han har vært tilknyttet både FBI og Pentagon, og er i dag sjef for programmet som kalles Morgendagens forsvarsinitiativ ved det prestisjetunge forskningsinstituttet Brookings Institution i Washington.

Singer er en uttalt støttespiller av Obamas utenrikspolitikk, men som han påpekte i NY Times forleden, har den sittende amerikanske presidenten bidratt til å fjerne USAs krigføring fra demokratisk behandling og debatt. Dermed savner de amerikanske operasjonene folkelig forankring.

Singer minner om hvordan folket, via sine valgte representanter, tradisjonelt har tatt del i avgjørelser om militære aksjoner. Noe som har sikret støtte i krig og en forståelse for kostnadene, både økonomiske og menneskelige. Et folk som kjøper krigsobligasjoner viser vilje til å dele byrdene.

Hvor smart er et «smart defence» som ikke angår oss?

Reklamer

Om Yngve Kvistad

*) Kvistadbonden er en historisk skikkelse, men også antagonisten i "Spelet om Heilag Olav", Olav Gullvågs olsokspel som hadde urpremiere på Stiklestad i 1954. Ut over det var min forfar neppe noe forbilde til etterfølgelse. Ikke er jeg bonde heller, selv om jeg har stor respekt for dem som orker å være det. Til daglig kommentator i VG, for tiden bosatt i Italia.
Dette innlegget ble publisert i Kommentar og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s