Som man roper i skogen

Opprinnelig publisert i VGs papiravis, Akkurat nå 12.09.2013

Ifølge utenlandske medier har Anders Behring Breiviks ideologiske plattform vunnet stortingsvalget, og står klar til å forme regjering.

Tegning, Roar Hagen

De groteske karikaturene av Fremskrittspartiet som en forvalter av barnemorderens bisarre tankegods er fremmet i ellers uangripelige analyser av det norske valgresultatet.

Koblingene mellom terroristen og det politiske partiet han en gang var medlem av, og som han forlot fordi det ikke var ytterliggående nok i sin fremmedfrykt og islamofobi, er et historisk faktum. Like fullt er den ensidige vektleggingen av dette «nyhetspoenget» problematisk. For oss alle.

The Independent: 10.09.13

The Independent: 10.09.13

At selv nyhetsorganisasjoner som tradisjonelt hører hjemme på høyresiden velger å formidle en ekstrem parodi av Frp til sitt nasjonale publikum, kan vekke et øyeblikks skadefryd hos meningsmotstandere her hjemme.

SVs Heikki Holmås gjorde et nummer av det, og skrev onsdag kveld på Twitter at det bare var «helt naturlig at utlandet oppfatter Frp som Norges høyrepopulistiske parti, som Dansk folkeparti og Sverigedemokratene».

Men når Holmås og andre som har gitt uttrykk for noe av det samme får tenkt seg om, vil de se at denne fortegnelsen av norsk politikk og samfunnsliv bare er ubegavet, i beste fall misforstått.

Den tjener ingen annen hensikt enn å sette Norges omdømme i vanry internasjonalt. Det trenger ikke norske parlamentarikere å bidra til, uansett hvor såre de måtte være over valgresultatet.

Å koble Frp til europeiske ekstremister på ytre høyre, som det norske partiet ikke har noe med, blir ikke riktigere om det gjentas mange nok ganger.

Det er en ideologisk avgrunn mellom disse selverklærte rasist- og fascistpartiene og Frp. Sammenlignet med Frankrikes Front National, italienske Lega Nord og Nasjonalalliansen (som nå er en del av valgalliansen Frihetens Folk) eller greske Gyllent Daggry, for den del, kan Fremskrittspartiet knapt kalles høyrepopulistisk en gang. Selv om det er det i norsk målestokk.

Likevel: Få, aller minst Frp selv, bør være overrasket når mediene og meningsmotstandere konfronterer partiet med utsagn og utspill dets representanter har kommet med.

Den tidvis maniske opptatthet enkelte har av islam og ikke-vestlig innvandring, som om dette var oljenasjonen Norges aller største problem, har påkalt oppmerksomhet langt utenfor landets grenser. Slik høster Frp fruktene av sitt eget såkorn.

Når Siv Jensens advarsler i 2009 mot «un’islamizzazione strisciante» – en snikislamisering – trekkes frem av den italienske storavisen Corriere della Sera, og tolkes inn i en høyreekstrem forståelse av Frp, er det en påminnelse om to ting:

Det ene er den globale medielandsbyen vi nå alle bor i. En karikaturtegning i Norden setter fyr på ambassader i Midtøsten. Av det vet vi også at kulturell kontekst og meningsinnhold ikke transporteres på samme måte som selve bildet.

Det andre er nettopp hvilke bilder vi tegner. Hvor tydelig blir det vel ikke når vi får servert en karikatur av Frp i andre lands medier. Selv Heikki Holmås, innerst inne, vet at dette er et vrengebilde.

En karikatur er en fordreining; den overdriver enkelte særtrekk og forstørrer disse på bekostning av andre, kanskje formildende sider. Samtidig har karikaturen noe sant ved seg. Den er et destillat av virkeligheten. Noen av de mer nådeløse tegningene til min gode kollega Roar Hagen her i VG er – ja, nettopp – brutalt ærlige.

Men altså bare en flik av fakta. Fremstillingen av Frp i italienske, britiske, svenske, danske, tyske og franske medier er like sannferdig som Christian Tybring Gjeddes skildring av muslimer og hvilken fare islam representer; det er ikke tatt ut av løse luften, men fortolkningen har farget det som manes frem.

Faksimile: nrk.no

Faksimile: nrk.no

Det er forståelig at Ketil Solvik-Olsen, en av de mer moderate røster i Frp, ber UD rydde opp i Breivik-avsporingen. Men neppe noen god idé. Vi som har jobbet i pressen noen år, og som har opplevd å få henvendelser fra et lands ambassade om å skrive penere om deres regjering, har aldri tatt disse telefonene på alvor. Tvert om.

Derimot bør Frp benytte sin tilsvarsmulighet og selv forklare angjeldende medier hvordan ting henger sammen. I en tilsvarende situasjon, men med motsatt partipolitisk fortegn, hadde Frp neppe bifalt at UD brukte ressurser på å forklare New York Times eller Folkets Dagblad i Beijing hva Det norske Arbeiderparti egentlig mener.

Politiske kommentatorer har det til felles med dem vi kommenterer, at det er gis rikelige anledninger til å møte seg selv i svingdøren. Det er ikke alltid et like hjertelig gjensyn.

For egen del kan jeg hilse fra Italia og melde at mange italienere er nokså oppgitt – og lei! – av hvordan deres politiske ledere fremstilles i utenlandske medier. Som korrespondent og EU-kommentator bosatt i Italia har jeg bidratt der. Mea culpa!

Silvio Berlusconi er ingen elsket mann i hjemlandet. Han er likevel populær blant mange, og får stemmer fra velgere som forakter hans livsførsel og kvinnesyn, men som likevel mener den politikken han fører har noe for seg. Når vi himler med øynene og ikke skjønner hvordan en fjerdedel av italienerne kan stemme på en slik fyr, overser vi det faktum at han representerer et bredt politisk program som samler velgere fra sentrum til ytre høyre.

Mine nærmeste venner på Sicilia holdt seg for nesen og stemte på Berlusconis konservative allianse nå ved siste valg. De liker ham ikke, men liker enda mindre at andre lands medier fremstiller ham som en mafios klovn, og bare det. OK, han er en skurk, men han er vår skurk, som LBJ skal ha sagt om Panamas diktator Noriega.

Ytre fiender gir indre samhold.

Dette er universelle mekanismer som er overførbare til lokale nivå. Det vet Frp-ledelsen bedre enn noen.

(VG Nett – 11:08 13.09.2013)

Advertisements
Publisert i Italia, Kommentar | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fryd over minnet

(Opprinnelig publisert i VGs papiravis fredag 30.aug. 2013)

FROGNER KIRKE (VG) Rolv Wesenlund var «Hjertelig til stede» i sin egen bisettelse.

Marve

Slik han var det i Chat Noir-revyen i 1970 som het nettopp det; den som satte an en ny tone og pustet nytt liv i hele revysjangeren. Og slik redefinerte han i går hva en avskjed kan være:

Vemodig og verdig. Vakker og vennlig. Vederkvegende. Veldig vittig, faktisk.

«Festen er over», sang Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Kirsti Sparboe i sin hjertelige tilstedeværelse den gang da; «Det er ikke mer / Jeg er lei for å si det / Men det er sånt som skjer.»

Lyset skal slukkes…

Rolv var veldig klar over hva som skulle skje. Livsfesten gikk mot slutten. Han var forberedt.

Chat Noirs kapellmester i 1970, Sigurd Jansen, også han fra Wesenlunds kjære fødeby, Horten, og den inkarnerte Nordlandsnatt, Kirsti Sparboe, fulgte i går vennens siste jordiske ferd fra Frogner kirke. Den som gikk via Rolvs nærmeste nabolag i Oslo, og hjem til Horten kirke hvor det hele begynte.

Mange ringer i Rolv Wesenlunds liv ble sluttet i går. Helt etter oppskriften, som var hans egen:

… musikken tar slutt

Marinemusikken, janitsjaren han vokste opp med i guttedagene – Hortens stolthet – spilte til inngang. En medley med vignettmusikken fra «Fleksnes’ fataliteter», «Et lite wienerbrød» fra «Bør Børson», «Im Salzkammergut» fra «Sommer i Tyrol» og WesenStund-kjenningen «Vår beste tid er nå» fra «La Cage aux Folles», forestillingen han og Sven-Bertil Taube satte Chateau Neuf på hodet med i 1987.

Taube tok avskjed med Rolv i går. Det gjorde også skuespilleren Paul-Ottar Haga, som ikke bare «arvet» Bør-skikkelsen, men fikk Rolv med på kjøpet som gammel-Bør i nyoppsettingen av musikalsuksessen på Det Norske Teatret i 2001.

Men la oss vente…

De mange venner og kolleger fra et usedvanlig rikt musikk-, teater- og revyliv delte rause minner med hverandre i går. Tårer ble felt, vemod og savn uttrykt. Men aldri har vel en begravelse vært mer preget av smilet.

I begeistring for den Rolv var, og fikk være, også for alle oss utenfor den nærmeste familie, og for de tallrike påminnelser av frydefull morskap, satt vi der. Og lo. Sannelig gjorde vi det. Vi skrattet og slo oss på lårene og lot våre lattermuskler jobbe som de sjelden gjør i en kirke. Aller minst i en gravferd.

Rolvs blomsterdekte båre ble ytterlige garnert i overstrømmende lag av munter takknemlighet. Fra alle hold.

… et minutt

Kronprins Haakon smilte i skjegget på første rad. Statsminister Jens Stoltenberg klukket. Jonas Gahr Støre humret godt og tenkte vel på de helsemilliarder han kunne spart i livsforlengende tiltak om bare legestanden hadde vært like latterfremkallende.

Hadia Tajik og hennes to forgjengere i kulturministeriet knegget ikke mindre over ordfører Fabian Stangs kostelige minneord. Ved TV-skjermer og laptop-er over det ganske land satt Rolvs øvrige publikum og humret i kollektiv fryd over minnet.

Det var oss en glede…

Rolv er hjemme nå. Det ble den viktigste ringen å slutte i hans bemerkelsesverdige livsløp.

Jeg holdt på å skrive kretsløp, og med det presentere de forrettende sjelesørgere Knut Mølbach og Per Arne Dahl, prelater håndplukket av avdøde, må vite.

Noe kleinere enn geistlighet som gjør seg insisterende lystig på sviktende grunnlag og fyller sin preken med tomme vitser, finnes knapt. Slike var jo selve grunnlaget for den pastorale pompøsitet Rolv Wesenlund uttrykte i klisjékanonen Fjertnes.

Så hvilket mot snakker vi om, tror dere, når begge prestene i respektive taler innlemmet feriebiskopens yndlingsfloskler og Marves aforismer uten en gang å vifte med to fingre og forklare «humor, kolon:»?

Om den satt?

Jaaa! JA DA, MASA!!

… å ha Dem som gjest

Den morsomste ringen, utvilsomt, at Herrens tjenere siterte Rolvs parodier på dem selv i begravelsesritualet for opphavsmannen.

Men viktigst var den store rammen for vår avskjed med Rolv Wesenlund. Den han ga selv, med en påskrift: At gravferden skulle være luthersk og finne sted i folkekirken. Det skulle være salmesang, Petter Dass og «Deilig er jorden». Det siste hvilested skulle være ved Horten kirke. Der han ble døpt.

Festen er over / Litt trist i grunn’ / Men stemningen lever. Ennå en stund.

Og takk for alt.

Publisert i Kommentar, Minneord | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Oppstandelse på dommens dag

(Opprinnelig publisert i VGs papiravis 26.06.2013:)

Silvio Berlusconi har fått sin dom, som ikke kommer til å bety noe fra eller til, i en uvesentlig sak, som er blåst opp og ut over alle proporsjoner.

berlusconi vg 26 juni

Selvfølgelig har det nyhetens interesse at den lengstsittende regjeringssjefen siden Benito Mussolini og en tidligere statsleder for Europas femte største økonomi er dømt i en pikant straffesak. Men siden han allerede har passert øverste aldersgrense for å bli puttet i fengsel, og fordi han stadig kan anke til enda to instanser, er dommens juridiske implikasjoner fullstendig irrelevant.

Like irrelevant som sakens politiske konsekvenser. Regjeringen er på ingen måte truet av Berlusconis omgang med jentunger. All oppstandelse på dommens dag synes bare å ha gitt ham vind i seglene. Hadde det vært valg i dag, ville 76-åringen gjort rent bord og flyttet inn i Palazzo Chigi – den italienske statsministerresidensen – for fjerde gang.

Vår håndfaste tegneseriehelt Obelix har for lengst slått fast at romerne er helsprø. Men det er ikke bare derfor at reaksjonene er sterke. Ord som «motbydelig!», «en skam!» og «en fornærmelse mot alle italienere som har trodd på Berlusconi» er ikke rettet mot den nå sexkjøp-dømte 76-åringen. Men mot dommen. Og de tre dommerne.

Syv års fengsel og livsvarig utestengelse fra offentlige verv for å ha hatt seg med en mindreårig prostituert, kvalifiserer ikke nødvendigvis til applaus fra folk flest.

Ikke engang politiske opponenter på autopilot slår kategorisk fast at rettferdigheten har skjedd fyllest. Mange italienere som aldri har stemt på Berlusconi mener helt åpenbart at straffen er i overkant streng. Langt drøyere enn det den tidligere statsministeren er funnet skyldig i. Derfra er det kort vei til å tenke at domstolene er akkurat så politisert og venstrevridd som Silvio selv og alle hans støttespillere hele tiden har hevdet.

Så snålt det enn må virke for alle oss som ser Italia utenfra, er dommen i den såkalte Ruby-saken en halv seier for Italias rikeste mann. Milliardæren. Mediemogulen. Den har gitt ham mer sympati enn fordømmelse; den rokker ved idealet om rettens upartiskhet. Fra før er det en kjensgjerning at fremstående sjefanklagere og statsadvokater (som siden er blitt dommere) har stilt til valg for ulike grupperinger nokså langt ute på venstresiden.

Men viktigst; den har fått oppmerksomheten vekk fra den langt alvorligere saken mot Silvio Berlusconi: Korrupsjonsdommen og anklagene om grovt skattesvik i forbindelse med overdragelse av TV-rettigheter til Mediaset, hans private medieimperium. Forrige uke avviste den italienske forfatningsdomstolen en appell fra Berlusconi, som – hvis den hadde blitt akseptert av retten – i praksis ville lagt Mediaset-saken død.

I stedet kommer den nå opp i sin fulle bredde i Høyesterett, hvor landets øverste domstol også skal ta stilling til en tidligere straffeutmåling. Hvis den blir stående, er det over og ut for Silvio Berlusconi. Da opprettholdes et fireårig forbud mot å inneha offentlig posisjon; det kan ikke under noen omstendighet påklages, og vil være den virkelige prøvesteinen på Berlusconis demokratiske sinnelag.

Saken har en helt annen alvorlighetsgrad som setter større spørsmålstegn ved hans dømmekraft og moralske standard enn den umoral som måtte hefte ved bunga-bunga-sex og prostitusjon, som ikke engang er ulovlig i Italia.

Briten James Walston, professor i statsvitenskap ved Det amerikanske universitet i Roma, har gjentatte ganger påpekt sprengkraften i Mediaset-saken. Som han nylig påpekte i bloggen han skriver om italiensk politikk, er det Mediaset som kan velte regjeringen. Men enn så lenge har både venstre- og høyrepartiene i samlingsregjeringen gjensidig nytte av hverandre. Statsminister Letta trenger Berlusconi for å gjennomføre nødvendige reformer, herunder en ny valgordning som har favorisert høyresiden. Motytelsen er at regjeringen gjør enkelte justeringer av straffeprosessloven og hever taket for domfeltes anledning til å inneha offentlige verv. Ifølge Walston pågår det konkrete forhandlinger innad i regjeringen hvor det både snakkes om immunitet og å presse president Giorgio Napolitano til å utnevnte Silvio Berlusconi til senator på livstid. Vi er tross alt i Catilinas by.

Mens partene i regjeringen trekker tau, sitter det en kar på utsiden som også har lyst til å trekke i noen tråder: Lederen for populistbevegelsen M5S, Beppe Grillo, har varslet en formell innsigelsessak om at personer som forvalter såkalte statlige privilegier – av typen konsesjoner og lisenser – ikke kan inneha folkevalgte posisjoner samtidig. Loven fra 1953 nevner konkret kringkastingskonsesjoner, som altså Berlusconis Mediaset forvalter. Forbudet har sovet i 20 år, men Grillo viser til at paragrafen aldri er blitt opphevet, og må derfor anses som gyldig.

At dette er en dårlig nyhet for Silvio Berlusconi, er nå så sin sak. Men for statsminister Enrico Letta er det nesten verre. Han må velge mellom konsistens – å følge loven – eller å legge seg ut med sin viktigste koalisjonspartner. Tør vi gjette at Berlusconi trekker det lengste strå – igjen?

Publisert i Italia, Kommentar | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

… med det tredje skal det skje!

Mens både Ap og Høyre slår fast i sine programmer at «Norge er et godt land å bo i», skjerpes de ideologiske frontene i Europa. Populistiske tredjepartier utfordrer de etablerte blokkene.

 EU randimatland

Ja, så godt er det å bo i Norge, at vårt eget beskjedne bidrag til populistisk politikk har måttet tone ned de forenklede elendighetsbeskrivelsene for ikke å miste troverdighet hos folk flest. En strategi som med økende sannsynlighet vil gi Frp anledning til å flytte inn i regjeringskvartalet i høst – som en forutsigbar alliansepartner og støttespiller til det ledende konservative partiet.

Fremskrittspartiet slås ofte i hartkorn med politiske tre- og femmenninger i Frankrike, Nederland, Sverige og Finland. Men bortsett fra innvandringsskepsis og hårfarge er det lite som forener Front nationals Marine Le Pen og Siv Jensen, eller Sannfinnenes Timo Soini og Ketil Solvik-Olsen, for den del. Især svenske kommentatorer går i ball her.

Folkelige strømninger

Om opprinnelsene er ulike, har populistiske bevegelser likevel det til felles at de representerer folkelige strømninger som på ett eller annet tidspunkt får innflytelse i mainstream-politikken. Frp-utspill som hverken Ap eller Venstre ville tatt i med ildtang i relativ nær fortid, er i dag politisk metervare hos Jens Stoltenberg og Trine Skei Grande. Per Sandberg har som regel rett når han brummer «velkommen etter!» til sine motdebattanter.

I Europa er populistiske partier så å si uten unntak radikale høyrebevegelser som er anti-establishment, anti EU og mot innstramminger. Mange er også mot NATO og langt de fleste nokså ytterliggående innvandringsmotstandere med en patologisk besettelse av islam. Det eneste ledende EU-land uten tilsvarende impulser er Tyskland, hvor spillerommet for antieuropeiske og rasistiske strømninger er svært lite. Etter krigen har tyske myndigheter slått hardt ned på bevegelser som har leflet med høyreekstrem ideologi.

Derfor er reaksjonene også sterke i Tyskland når et fascistisk parti som Gyllent daggry blir en maktfaktor i gresk politikk. Etter valget i Hellas fikk det antidemokratiske partiet 21 seter i nasjonalforsamlingen. Partilogoen er inspirert av en klassisk, gresk meanderbord, men er i fargevalg og utforming til forveksling lik Hitlers bumerke, hakekorset. De kaller seg selv «folkets nasjonalistbevegelse» og fikk uttelling for sin militante motstand mot den EU-pålagte oppryddingen i landets fallitt-økonomi.

Voldsom nesestyver

I Ungarn har ultranasjonale Jobbik inntatt posisjonen som landets tredje største politiske parti. Jobbik har dessuten tre representanter i EU-parlamentet, blant annet jusprofessoren Krisztina Morvai, ekspert i menneskerettigheter og tidligere medlem av FNs komité mot diskriminering av kvinner. Et verv hun måtte forlate etter hatske angrep på jøder, sigøynere og romfolk. Partiet beskriver seg selv som et «patriotisk, kristent parti.» Det anerkjenner hverken Versailles-traktaten eller krigsdomstolen i Haag og har som overordnet mål å melde landet ut av EU og NATO og gjenopprette et Stor-Ungarn.

Høyrepopulismens fremgang er likevel ikke bare entydig; i Østerrike ble det pantyske Frihetspartiet marginalisert i lokalvalgene i mars – en voldsom nesestyver for nå avdøde Jörg Haiders nasjonalistparti, som en gang var landets nest største. Men etter at det gikk i regjering med det konservative partiet (2000–07) og ble såkalt ansvarliggjort, gikk luften ut av all systemkritikk. Dette vil nok Frp til å bli konfrontert med etter hvert …

Ble straffet

Også det nederlandske Frihetspartiet måtte bite i gresset ved siste valg, da velgerne straffet Geert Wilders & co. for å ha felt den sittende regjeringen. Noe italienske velgere repeterte i februar ved å halvere oppslutningen til det ytterliggående separatistpartiet Lega Nord. Samtidig sendte de en annen populist til himmels; bloggeren og TV-komikeren Beppe Grillo som fikk en fjerdedel av stemmene og gjorde M5S – Femstjernersbevegelsen – til Italias største parti, dog uten annen innflytelse enn at han i to måneder benyttet posisjonen til å blokkere en regjeringsdannelse av de tradisjonelle høyre-/venstre-partiene.

I Spania er situasjonen en annen, men like fullt den samme; normalt innehar det konservative PP (Partido Popular) og sosialistpartiet regjeringsmakten på omgang, slik normalen er i de fleste europeiske land. Men igjen ser vi at eurokrisen og innstrammingspolitikken avler utfordrere. Det interessante med Spania er imidlertid at det tredje partiet, samt et fjerde, slett ikke er enøyde populister, men henholdsvis et reformsugent sentrumsparti (grunnlagt av en tidligere sosialist) og en venstreallianse bestående av pragmatiske kommunister og separatister fra Baskerland og Katalonia.

Både regjeringspartiet PP og sosialistene sliter på meningsmålingene, mens den såkalte sentristunionen og gammelkommunistene får stadig flere sympatisører. Fortsetter denne trenden kan Spania bli neste EU-land etter Italia og Hellas som suspenderer den tradisjonelle blokkpolitikkene og samler høyre, sentrum og venstre i en forpliktende storkoalisjon.

(Opprinnelig publisert i VGs papiravis, Akkurat Nå 12.07.2013)

Publisert i Kommentar | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

En ekte mann av ære

PALERMO (VG) Han er åpen homofil, hengiven katolikk og dødsdømt av mafiaen: Rosario Crocetta er Sicilias nye president.

VG 5.12.2012

VG 5.12.201

At Italias største region valgte ny ledelse, druknet i de langt viktigere presidentvalgene i USA og Kina tidligere i høst.

Sicilias politiske kjøttvekt tilsier på ingen måte at det skal ryddes forsider når en regional guvernør på den europeiske sydflanken erstatter en annen.

Likevel: Akkurat dette maktskiftet har skapt overskrifter og inngående analyser i både europeiske aviser og internasjonale nyhetsmagasiner.

Hva betyr det for italiensk politikk at sicilianske velgere kastet Berlusconis drabanter og hele høyresiden på dør?

Og hvem i all verden er denne energiske 61-åringen som lever med politibeskyttelse 24 timer i døgnet, syv dager i uken, og likevel fortsetter å stikke seg frem – og, ikke minst: fortsetter å terge mafiaen?

Homsevinkelen er mer pikant utenfor Sicilia enn på Middelhavets største øy; her er toleransen større enn mytene vil ha det til. Øyfolket oppfattes som dypt katolske tradisjonalister, med en konservativ legning man forutsetter også medfører homofobi.

Slik er det nødvendigvis ikke, selv om åpen homoseksualitet utfordrer de mest macho øyboernes maskuline iscenesettelse av seg selv.

Crocetta har gjentatte ganger fremholdt at søritalienerne er mindre homofobe enn i nord, og fører seg selv som sannhetsbevis for påstanden. Da han for ti år siden første gang ble valgt til borgermester i byen Gela sør på Sicilia, hadde han for lengst kommet ut av skapet.

Her bygde han opp sin politiske plattform ved å gå til krig mot den såkalte Stidda-organisasjonen, og oppnådde stor personlig popularitet ved å fronte motstand mot mafiaens krav om beskyttelsespenger. Han fikk med seg det stedlige næringsliv i en effektiv boikott av Stidda («stjerne» på siciliansk), noe som utløste det første av i alt tre attentatforsøk mot ham.

Som 29-åring begynte Rosario Crocetta sin politiske karriere i Det italienske kommunistpartiet. Via et mellomspill hos De Grønne sluttet han seg til sosialdemokratene og har vært EU-parlamentariker siden 2009. Da han stilte til valg mot ni andre kandidater som guvernør (president for det sicilianske senatet) i høst, fikk han mer enn 30 prosent av stemmene og ble den første fra venstresiden som har bekledd det embetet siden 1947.

Et ekte mannfolk av ære knuste de såkalte «ærens menn».

Publisert i Italia, Kommentar | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Stjernesmellen

Et halvt år før parlamentsvalget i Italia ligger høyresiden nede med brukket rygg og knuste kneskåler.

STJERNEPOLITIKER: Komiker og valgvinner Beppe Grillo under det sicilianske flagget. Foto: REUTERS.

I en normal politisk situasjon ville ikke et siciliansk lokalvalg være videre interessant for andre enn øyfolket selv, og knapt nok dem heller.

Selv ikke i et oppsiktsvekkende landskap som det italienske, hvor fravær av politisk normalitet er det normale, er det særlig mange som bryr seg om rekrutteringen til senatet i Palermo.

Mandagens valgresultater fra Italias største region har imidlertid skapt overskrifter, også internasjonalt. Ikke minst fordi partiet til en klovn – og da tenker vi ikke på han som allerede har vært statsminister, men komikeren Beppe Grillo – ville feid Silvio Berlusconis støttespillere ut av nasjonalforsamlingen i Roma.

Grillos parti M5S (Femstjernersbevegelsen) fikk nest flest stemmer ved regionalvalget, kun forbigått av det sosialdemokratiske Partito Democratico, en relativt ny sammenslutning fra 2007 av venstre- og sentrumspartier, ledet av han som trolig blir Italias neste regjeringssjef, Pier Luigi Bersani.

Som pekepinn forut for nyvalget til våren viser stemmegivningen en folkevandring fra høyrepartiene generelt og Berlusonis PdL spesielt. I nesten 20 år har han og hans utpekte lokalpolitikere styrt Sicilia. I 2008 fikk Il Popolo della Libertà (Frihetens folk) en tredjedel av stemmene, noe som er bra ut fra Italias regionaliserte og fragmenterte partistruktur. 67 prosent stemte for høyresidens guvernør, Lombardi. Nå har Italias største parti på de dårligste målingene kjøttvekt som norske Sp.

Det sicilianske resultatet viser to tendenser:

* Tilliten til de etablerte politikerne er på et absolutt lavmål. Aldri har så få avgjort så mye på vegne av så mange. Med en valgoppslutning på snaue 47 % av øyas 2,2 millioner stemmeberettigete (mot vanligvis ca 70 % deltakelse), viste en majoritet sitt alternative stemmetegn. De forholdt seg i ro.

* Skandalene rundt Berlusconi og korrupsjonssakene partiet har vært involvert i på regionnivå i Lazio og Lombardia, har omsider fått konsekvenser for PdLs oppslutning. Alt som vanligvis preller av Berlusconis teflon-ytre, hefter likevel ved partiet.

Lørdag varslet Berlusconi at han vurderte å felle Monti-regjeringen.

Søndag meldte han seg atter som statsministerkandidat.

Mandag tok hans eget parti avstand fra uttalelsene, og PdLs partisekretær Alfano kunngjorde sitt kandidatur.

I går viste meningsmålinger at Italias mest populære politiker er den ikke-valgte lederen av landets teknokratregjering, statsminister Mario Monti.

 

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis onsdag 31. oktober 2012)

Publisert i Italia, Kommentar | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Litt inflasjon, takk!

(Opprinnelig publisert i VGs papiravis 13. august 2012:)

Hellas, Italia og Spania får skylden for alt galt i eurosonen. Dermed unnslipper Angela Merkel å ta det ansvaret som påligger henne og Tyskland.

Det passer tyske politikere og medier å diskreditere den italienske statsminister Mario Montis demokratiske sinnelag nå som eurokrisen rykker også dem stadig nærmere.

Tyskerne er i ferd med å få smake sin egen medisin, takket være forsøkene på å løse den europeiske finanskrisen med moralisme.

Selv om eurokrisen først og fremst er en politisk krise, må den møtes med økonomiske virkemidler. Resesjonsspøkelset som hjemsøker EU lar seg ikke fordrive av protestantiske besvergelser rettet mot arbeidssky katolikker i sør.

Akkurat så tabloid synes den tyske forståelsen for eurokrisen å være. Inntrykket er ikke blitt mindre etter at ukemagasinet Der Spiegel intervjuet Monti og åpnet en Pandoras krukke av politisk fordomsfullhet. Men som i den greske myten om hvordan verdens styggedom oppsto, unnslapp også håpet krukkens fangenskap, slik at mennesket har håp selv i prøvelsens tid.

Må godta inflasjon

Og håpet nå er at Angela Merkel skal akseptere Tysklands ansvar i eurokrisen og ta de grep som er nødvendige for å komme ut av den. Men da må hun ikke bare bite i seg mange harde ord om søreuropeisk unnfallenhet og manglende budsjettdisiplin. Hun må også godta, på landets vegne, høy tysk inflasjon i kommende år.

Kanskje kan utsiktene til gjenvalg hjelpe henne et stykke på vei. Det henger i en tynn tråd hvis den europeiske resesjonen smitter tysk økonomi. I juli sank investorenes tillit til det tyske markedet for tredje måned på rad. Måneden før hadde den sitt største fall på 14 år. I 2013 forventes en nedgang i Tysklands BNP på ett prosentpoeng.

Høster kritikk

I de politiske kulissene venter sosialdemokratene i SPD, som mener Merkel har feildiagnostisert og feilmedisinert eurosonens syke økonomi. SPD mener offentlige kutt, nedskjæringer og stramme budsjetter ikke kurerer noe som helst, men tvert imot dreper mulighetene for økonomisk vekst.

SPD foreskriver en økonomisk bankunion med felles finans- og skattepolitikk. Uten det, heller ingen bærekraftig eurosone. Ut fra resultatene så langt, kan det virke som at venstresiden har et poeng, selv om heller ikke den bør snakke kjepphøyt om hva som utløste den europeiske finanskrisen. Unnfallenheten har vært like stor der i gården. De europeiske sosialdemokratene som i sin tid unnfanget eurosonen var mer opptatt av å føde nyskapningen enn å gi den vekstvilkår.

Opphavet til krisen finner vi derfor i Brussel, Frankfurt og Berlin – ikke i Athen, Madrid eller Roma. Det var der det mangelfullt utviklede pengesystemet så dagens lys, og dessverre ble det implementert i ikke-bærekraftige økonomier før disse hadde beskikket sine hus. I dette spilte både den europeiske sentralbanken og EU-land som Tyskland og Frankrike avgjørende roller.

Tviholder på euroen

Veldig underlig at Angela Merkel synes å ha glemt dette. Og rart at hun faktisk kan mene at de grunnleggende unnlatelsessynder skal forsvinne helt bare folk flest i Sør-Europa får lidd litt mer. Hvordan er det mulig, især i 2012 når fasiten foreligger, å tviholde på ideen om en felles myntenhet i 17 separate stater når hun ikke er villig til å tenke tanken fullt ut?

Nå vet vi at en monetær union nødvendigvis må innebære en felles finanspolitikk, felles pengepolitikk, felles budsjettforståelse samt en europeisk sentralbank med større ansvar enn å overvåke prisstigningen. Den må kunne vise økonomiske muskler og være i stand til å kjøpe så mye statsgjeld at kursen går opp og rentene ned. Den må kunne trykke penger og regulere inflasjon.

Manglende evne

Den norske økonomen (og euroskeptikeren, det må sies) Erik S. Reinert har på

FORUTSEENDE: Erik S. Reinert. Foto: VG

kronikkplass her i VG problematisert den europeiske monetære union og EUs tilsynelatende manglende evne til å gjøre noe med den galopperende gjeldskrisen. Under et foredrag i mai i fjor, hørte jeg ham skissere et skrekkscenario hvor eurokrisen fikk utvikle seg uten at det ble tatt harde, felleseuropeiske grep.

Han har fått helt rett, slik han også i 1998 forutså den globale finanskrisen. Reinert snakker gjerne om noe han kaller Hammurabi-effekten, oppkalt etter Mesopotamias leder som med ujevne mellomrom slettet all langsiktig gjeld fordi den uansett ikke ville kunne inndrives. For at samfunnet skulle gå rundt var det nødvendig å nullstille økonomien fra tid til annen. Dette ble kalt jubelår.

Gjelden må avvikles

Uten å trekke det helt dit, er det likevel vanskelig å se for seg en avvikling av eurokrisen uten at også noe av gjelden til de utsatte landende avvikles. Den amerikanske økonomiprofessoren Paul Krugman mener en indirekte gjeldssanering må til, noe som kan skje gjennom styrt inflasjon via Den europeiske sentralbanken.

Dette vil åpenbart ramme Tysklands økonomi hardest når statsgjeld skal betales tilbake med penger som er blitt mindre verdt. Bare tanken strider mot alle Merkels prinsipper, og i en historisk kontekst er det mildt sagt forståelig at tyskerne skvetter av i-ordet. Men hvis det virkelig er et mål å redde euroen, er det duket for kamel til frokost, middag og kvelds i Berlin.

Ryker euroen, ryker EU, sa Angela Merkel i høst. Det vil i så fall være langt vanskeligere å fordøye.

Publisert i Kommentar | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Den grå eminense

Dette er en artikkel om Bernt Karlgård – på mange måter den helt ukjente opphavsmannen til «Spelet om Heilag Olav».

 

Nasjonal strateg 1

TRØNDER-AVISA: Stiklestadbilaget 7. juli 2012

Nasjonal strateg 2

 

* * Jon M. Suul. Olav Gullvåg. Paul Okkenhaug. Gisle Straume.

Navn som lyser i gullskrift over Stiklestadhimmelen. Spelhistoriens grunnleggere.

Men uten Bernt Karlgård ville det ikke vært noen spelhistorie å grunnlegge.

KONGEN KOMMER: Bernt Karlgård ønsker Gisle Straume velkommen til Verdal Hotell forut for premieren på Spelet om Heilag Olav, hvor Straume i flere år spilte Kongen. Han hadde også regien på Stiklestadspelet i mange år. Foto: SNK

Da Bernt Oluf Karlgård (f. 1887) døde i Oslo, 86 år gammel, sto det en notis i lokalavisen om at en kjent verdaling var gått bort.

Han gjorde «en stor innsats når det gjaldt å starte festspillet på Stiklestad, som han håpet skulle bli et Nordens Oberammergau», skrev Innherreds folkeblad og Verdalingen.

Ved hans 75-årsdag i 1962, omtalte Trønder-Avisa også Karlgård som «mannen, hvis kongstanke det er å gjøre Stiklestad og olsok-spillene til et norsk Oberammergau».

I den tyske byen Oberammergau, sørvest for München, har det siden 1634 blitt oppført et berømt pasjonsspill. Rundt dette teatret arrangeres et festspill som er blitt en hovednæringsvei i den bayerske regionen.

Et nasjonalt anliggende

Bernt Karlgård så for seg at Stiklestad kunne utvikles i samme retning. Overfor initiativtakerne vektla han tidlig nødvendigheten av å etablere forståelse for at dette var nasjonalt anliggende. I den første henvendelse fra «Hovednemnda for festspel på Stiklestad» til Kirke og undervisningsdepartementet, står det presisert: «Tiltaket med dette festspelet er eit steg fram i arbeidet for å gjera Stiklestad til eit nasjonalt og religionshistorisk kultursentrum.»

I dag forvalter Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) denne ambisjonen, en målsetting formulert i et brev til staten for nøyaktig 60 år siden. Av Bernt Karlgård, lokal bakmann og nasjonal strateg.

Så hvem var han?

Bernt Karlgård er mannen bak Spelet om Heilag Olav. Den grå eminense. Spelets François Leclerc du Tremblay. Uten forkleinelse for noen – de var rett mange som etter hvert tok del i dette definerende arbeidet – kan vi likevel slå fast at uten Karlgårds målrettede innsats for å konstruere organisasjonen arrangementet måtte tuftes på, ville vi ikke i dag hatt en snart 60-årig speltradisjon på Stiklestad.

Strategen

Jon M. Suul var spel-generalen med tropper og avdelinger under seg, hvor lagførere og sersjanter rapporterte til kompanisjefer og brigadeledelse. Men overkommandoen hadde Bernt Karlgård. Det var han som signerte dekretene og at de gikk ut når de skulle. Det var Karlgård som bestemte hvor det var strategisk avgjørende å sette inn det ene eller annet støt.

Bernt Karlgård var født på Tømte i Sul, for 125 år siden, men vokste opp på Berg i Vinne. Han var en klassisk landsens begavelse som hungret etter lærdom. Det i seg selv var ingen fribillett til høyere utdanning, men unge Bernt var heldig. Bonden på gården, Thomas Berg, ordfører og offiser, så guttens evner og kostet hans utdannelse i Norge og Danmark.

Han gikk på Sund Folkehøgskole i Inderøy, et nordisk kulturakademi i seg selv på den tid; han tok Mære og deretter Askov højskole, «Grundtvigs høyborg», innen han i 1911 gikk ut av Norges landbrukshøgskole med gylne papirer.

Etter en tid som lærer ble han ansatt som sekretær og siden kontorsjef i Statens Provianteringsdirektorat. Fra 1929 var han kontorsjef i Statens Kornforretning. Den allsidige sivilagronomen var styregrossist lenge før begrepet ble oppfunnet. Han jobbet som redaktør i landbrukspressen, han skrev artikler om kulturspørsmål i flere aviser, og hadde tallrike lederverv.

Kvernfjellfilmen

På tampen av 1940-tallet skrev og produserte han informasjonsfilmer om landbruket og hadde i 1952 premiere på «sin» første og eneste langfilm, «Sagaen om Selbusteinen», eller Kvernfjellfilmen. Karlgård brukte profesjonelle skuespillere i filmene, noe som forklarer hans naturlige kontaktflate i teater miljøet.

I 1918 giftet han seg med Astrid Hansen fra Sandefjord. De fikk fire barn og etablerte seg i Oslo. Like fullt var han ofte i Verdal. Han overtok og nyoppbygde Karlgarden i hjemtraktene, og det var under et opphold her han tok sin slektning Jon M. Suul til side og forklarte at denne babyen lensmannen gikk svanger med, og som Karlgård hadde lovet å stå fadder for, ikke burde få vokse opp på Sul. I et notat skriver Karlgård:

Indre kamp

«Den 4. april [1952, journ.anm.] hadde Gullvåg ferdig et detaljbehandlet manuskript. Hjemme hos ham hadde jeg fått hans kommentarer og forklaringer til det. Herunder pekte han på at han nokså slavisk hadde fulgt Jon Suuls ønske om at handlingen skulle foregå i Sul og at hendingene hos bonden Torgeir Flekk skulle danne en stamme i handlingen. (…) Da jeg hadde studert det ferdige manuskriptet nøyere, slo det meg at vi her vel hadde et arbeid som fortjente å danne grunnlaget for en større begivenhet enn et grensestemne i en liten fjellbygd. [Initiativtaker Jon Suul hadde opprinnelig sett for seg spelet som et innslag på et slektsstevne på lensmannens hjemgård Sul. Journ. anm.]

Dette historiske skuespill belyste tanker og problemer i en viktig tidsepoke, det behandlet religiøse, nasjonale og politiske problemer, det bygget på etiske prinsipper. Kanskje kunne en dyktig instruktør med fagskuespillere i de viktigste roller og med Da Suul og jeg neste gang hadde vårt møte om forberedelsene til grensestemnet brakte jeg disse tanker fram. Jeg så min venn bli sittende ganske stille og tankefull en stund. Det foregikk en ganske tydelig en indre kamp hos ham. En kamp mellom det å oppgi den opprinnelige idé – det å skape noe som var bundet til barndomsstedet og med tradisjoner derfra – mot noe hvor dette ble redusert til noe uvesentlig. Men det gikk likevel fort å diskutere seg fram til enighet om at det å minnes Olav Haraldssons gjerning gjennom olsokfestligheter på Stiklestad var en større sak enn arrangering av grensestevner i Sul.»

Organisasjon

Karlgård skjønte at noen i posisjon måtte hektes på dersom det skulle lykkes å realisere dette stadig mer omfattende prosjektet. Han foreslo å be herredsstyret i Verdal samt fylkesmannen om å oppnevne en hovednemnd. Lensmann Suul var skeptisk. Han fryktet, ikke ubegrunnet, at hele olsokarrangementet kunne koke bort i fordeling av politiske bein. Suul rådførte seg med Stiklestad-prost Anton Sætevik, og det hele endte med at lensmann og prest gjorde et aldri så lite kupp og oppnevnte sin egen hovednemnd, bestående av dem selv, av ordfører Musum, kontorsjef Karlgård og redaktør Storøy i Nordtrønderen og Namdalen. Foruten å være sikret pressedekning, hadde de nå også et bein innfor kommunale budsjetter.

Bernt Karlgårds videre innsats for «Festspillene på Stiklestad», som var hans begrep, kan knapt overvurderes.

Fra Oslo koordinerte han alt som vedrørte Spelet; det være seg forhandlinger med kunstneriske aktører, samt kontakt med myndigheter og riksmedia. Med tabloid teft for så vel kjendiseriets magnetisme som kunstneriske kvaliteter, trakk han både aviser, ukeblad og trauste NRK til sine pressekonferanser. Korrespondansen han førte med Suul, Stiklestadnemnda, komponist Paul Okkenhaug, dramatiker Olav Gullvåg (og en hel rekke andre), viser fremsynt forståelse for samspillet mellom innhold og det arrangementstekniske. En selvfølgelighet i dag, men ufordøyd tankegods den gang.

Bestemt

Initiativrik og kreativ, men også nokså bestemt, fjernstyrte Karlgård mye av Stiklestad-apparatet fra Oslo. Han var en handlingens mann og sto i en urban kultur som kunne virke overdreven effektiv på trauste trøndere. Når ting ikke skjedde fort nok i hjemkommunen, tok han egne grep, noe som provoserte lokalt. Samtidig ble en ting tydelig; hvis Karlgård ikke handlet, var det heller ingen andre som gjorde det.

En episode er beskrivende; det skjedde noen år etter at Jon Suul var død og selv hadde Karlgård et halvt års permisjon fra Stiklestad for å sluttføre en redaktørjobb. Da sto hele organisasjonen i stampe. Vel tilbake i Stiklestadnemndas tjeneste oppdaget han at det avtale reengasjementet av skuespillere, musikere eller regissør ikke var blitt utført. Enkelte hadde i mellomtiden påtatt seg annet arbeid, andre hadde planlagt ferie. Takket være overtalelsesevner og pragmatiske løsninger klarte Karlgård å samle så å si alle nøkkelpersoner.

Moderne lederskikkelse

Bernt Karlgård var en moderne lederskikkelse som sørget for at det vanket ros og synlige erkjentligheter til dem som hadde ytt en ekstra innsats for Stiklestad. Formelt bidro han aktivt til at det vanket både Kongens gull, St. Olav og fortjenstmedaljer til disse pionerene. Da han selv nådde skjells år og alder fikk han et standardisert brev fra Stiklestadnemnda om at han ikke ville bli oppnevnt for en ny periode. Det lå neppe noen bevisst desavuering i det. Karlgård selv uttrykker heller ikke ingen bitterhet i sine etterlatte papirer. Eksemplet er vel heller et av mange på kommunal amnesi og at inspiratoren som klapper andre på skulderen ikke nødvendigvis får like anerkjennende klapp tilbake.

Gisle Straume sa en gang om Bernt Karlgård at han var den beste teatersjefen han aldri hadde hatt. 

Bak denne underfundigheten lå en respekt for toppbyråkraten som la ned et så betydelig frivillig arbeid for spelet på Stiklestad.

 

 

■ YNGVE KVISTAD

Født 1964 i Inderøy, er kommentator og teaterkritiker i VG. Faglitterær forfatter av flere bøker. Han redigerte og førte i pennen Stiklestadspelet – slaget som formet Norge (Schibsted 2003). Det siste året har han bodd på Sicilia og skriver for øyeblikket bok om siciliansk kultur og historie.

 

Publisert i Kommentar | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Luen som kaster skygge

(Perspektivet, VG Helg 28.april 2012:)

Hvis du trekker en siciliansk skjermlue over hodet og drar til Corleone – blir du da fullverdig medlem av mafiaen?

– LUENES HERRER: Søndag ettermiddag tar mennene i Corleone på seg pendressen og møtes til spasertur i parken. Helgens passegiata er et fast ritual i alle sicilianske tettsteder med en piazza å krysse. Hodeplagget coppola hører med. Foto: ANNEMOR LARSEN

TAORMINA/CORLEONE (VG) Nei. Ikke med mindre du møter en norsk journalist som trenger et bekreftende illustrasjonsbilde.

Som profesjonell kolportør av mafiøs mytologi ervervet gjennom fire årtiers studier av «Gudfaren»-filmene, har jeg fulgt det journalistiske credo om ikke å la fakta komme i veien for sannheten. Et prinsipp som de fleste kolleger innen dette spesifikke fagfeltet etterlever.

Djevelen er i detaljene, heter det jo, og skal man først skrive hjem om den sicilianske mafiaen, er det viktig at leseren kan kjenne igjen djevelskapen i alle dens litterære og mytiske komponenter. Det gjelder ikke minst bruken av hodeplagg, den såkalte coppola, «skyggeluen som er blitt mafiabøndenes symbol», slik det konsekvent har fremgått i Aftenposten i senere tid. Men også Dagens Næringsliv og Verdens Gang har snublet i de samme ord, hvilket jeg vet bedre enn noen. Jeg har begått dem selv.

I likhet med de fleste myter, er det imidlertid et snev av sannhet også i denne. Coppola har noe med mafia å gjøre. Det var Francis Ford Coppola som regisserte «Gudfaren»-trilogien. I et øyeblikk av historien forsøkte dessuten den sicilianske mafiaen Cosa Nostra å gjøre den regionale hodepryden til sin greie, for å ty til rådende NRK-terminologi.

Utover dette er ikke skyggeluen «blitt mafiabøndenes symbol» mer enn Tine kan kalles symbol for den norske bondemafiaen. (Eh … det var en svært dårlig analogi, ser jeg nå.)

De siste 15 årene har sicilianernes varemerke gjennom 200 år tvert imot vokst frem som et symbol for anti-mafia-kreftene på den hardt prøvde Middelhavsøya. Fargerike varianter selges dyrt i designerbutikkene i Taormina, mens en original Sicilia-sydd coppola i svart eller blått går for ti euro på samvirkelaget. Ikke minst har generasjonen som vokste opp i skyggen av den brutale gudfaren Toto Riina og Corleone-klanens herjinger på 1980-tallet, bevisst tatt tilbake det tradisjonsrike hodeplagget for å frigjøre det fra stereotypien.

Slik rene tilfeldigheter gjorde at forfatteren Mario Puzo la den fiktive gudfaren don Corleones opprinnelse til landsbyen av samme navn, var det en tilsvarende tilfeldighet at jaktluen som britiske aristokrater innførte til Sicilia tidlig på 1800-tallet, ble et uttrykk for mafiatilhørighet. Dette henger sammen.

Historikeren John Dickie, som har skrevet selve referanseverket om Cosa Nostra, mener at Puzo sådde mange misforståelser om den sicilianske mafiaen i romanen Francis Ford Coppola senere filmatiserte. Dickie er professor i italienske studier ved University College i London og påpeker at i Corleone utgjorde tyfus en langt større fare enn mafiaen på den tiden don Vito skal ha vokst opp der.

Mario Puzo fikk likevel rett. Som en selvoppfyllende profeti ble fjellbyen et ormebol og de facto hovedsete for Cosa Nostra noen tiår etterpå, et resultat av Toto Riinas systematiske utslettelse av konkurrerende familier i mafiahovedstaden Palermo på 1980-tallet. Riina hadde base i Corleone, hvor han bygde opp en historisk hensynsløs bande av analfabeter, fattigfolk og sultne landarbeidere som i generasjoner var blitt holdt nede i det sicilianske føydalsamfunnet. I corleonesi bar sine skyggeluer fordi det var et praktisk hodeplagg fra de solsvidde jordene rundt byen, ikke fordi det var en mafiøs uniform.

I populærkulturen ble det for enkelhets skyld satt likhetstegn mellom coppola og mafia. Ikke minst Hollywood brukte den visuelle symbolikken for det den var verdt, noe sicilianerne har taklet på ulikt vis. Mange følte seg ukritisk beæret på vegne av den coppola-bekledde lokalbefolkningen, andre trakk på skuldrene som for å slå fast at stereotypien ikke var helt fremmed heller. Men langt de fleste har latt seg forarge.

Klær skaper folk, også på Sicilia. Ideen om at man blir medlem av et kriminelt syndikat ved å ikle seg en butt lue, er likevel i drøyeste laget. En mann for sin hatt står for noe helt annet enn de såkalte menn av ære.

(Denne kommentaren er også publisert i VG Helg 28.04.2012)

Publisert i Italia, Kommentar | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

En krysning flykter fra sine spor

Innvandrerfamilien i femte er en daglig påminnelse om forskjellen mellom integrering og assimilasjon.

– ASSIMILASJON: En innvandrer til Sicilia – blir han italiener eller europeer? Eller er også han en ekte bastard? Foto: YNGVE KVISTAD

TAORMINA (VG) Hjemlige politikere som snakker om manglende integrering når de egentlig mener a-ordet, synes oppriktig at innvandrere i Norge må bli norske for å kunne bo, jobbe og ellers nyte godt av den skandinaviske velferdsmodellen.

(Nordmenn som flytter med seg fruktene av den samme velferden for å nyte godt av varmere lands skatte- og avgiftsregimer uten noen gang å lære seg hverken lokal folkeskikk eller språket der, omfattes av helt andre regler, må vite. Men det er jo noe annet.)

Innvandrerfamilien i femte prøver, med vekslende utfall, ikke å forstyrre de andre beboerne i oppgangen med hitbrakte tradisjoner. Mange er nysgjerrige på nykommerne, mange innleder kontakt og mange forstår ikke den forsiktige responsen. De kommer altså hit, og så er de arrogante også? Slikt gir grobunn for kulturkonflikter.

Andre stusser på ansamlingen barnevogner nederst i trappen. Innvandrerfamilien har flere, gudene må vite hvordan de har råd, undres det. Og hva er denne matlukten?

Innvandrerfamilien i femte gjentar ofte hvor godt det er å bo her og vekker tidvis oppsikt i sitt velmente forsøk på å leke lokalbefolkning. Dette kan til forveksling fremstå som krampaktig assimilering, selv om både øyfolket og innvandrerne vet, innerst inne, at sicilianere kommer de aldri til å bli.

Enda sicilianer bare er et annet ord for bastard. Det er det de selv kaller seg: Rene bastarder. En selvironisk kommentar til at øyas befolkning er en herlig miks av greske kolonister, normanniske erobrere, arabiske krigere, spansk adel og nordafrikanske handelsmenn.

Italienere er de bare når Italia er i sluttspillet i fotball-VM.

Eller EM.

På foreldremøter i barnehagen sitter innvandrerne på faste plasser, som de eneste. Jeg møter av og til kvinnens forvirrede blikk når det informeres i ekspressfart på et målføre hun ikke behersker fullt ut. Ikke jeg heller, bare så det er sagt, men det er felles trøst i felles skjebne.

Innvandrerfamilien har en gutt i barnehagen og en pjokk som med tiden som målestokk godt kan kalles sicilianer; det er her han har bodd storparten av sitt liv. Ungene er lykkelig uvitende tilpasset et inkluderende lokalmiljø. De har sicilianske venner, snakker et språk som minner om italiensk, slik også sicilianerne gjør, og de har adoptert sicilianske vaner og geberder.

Som i mange innvandrerfamilier er det de yngste som i sin fordomsfrihet først og lettest har latt seg bli en organisk del av samfunnet rundt. Men også barna uttrykker enkelte sider av det foreldrene har med seg i ryggsekken fra hjemlandet. De kommer fra andre klimatiske forhold og er vant til å kle seg etter været, ikke etter kalenderen, slik det gjøres her.

Står det 1. mars i almanakken, betyr det boblejakke og lue, selv om solen skinner fra skyfri himmel og kvikksølvet kryper forbi 18-tallet på gradestokken. Da går innvandrerne sorgløst lettkledd, slik de er vant til hjemmefra.

De tilhører også en annen religiøs retning enn den katolske, som er normen i barnehagen. Det har medført snodige konflikter, temmelig unødvendige, egentlig, ettersom det er dem selv som har valgt å skrive inn treåringen sin her. De forstår seg heller ikke på lokal valuta og pekuniære tradisjoner, og har oftere dummet seg ut med å betale for mye enn for lite i gitte situasjoner og neppe oppfattet fornærmelsen i det å avstå hjelp eller gaver.

Innvandrerfamilien i femte har lært meg noe om hvordan samfunnet definerer disse enkeltindividene, og hvordan hver især risikerer isolasjon og det motsatte av integrering dersom det ikke legges til rette for at folk skal få klare seg. Jeg kjenner også egeninnsatsens betydning, og nederlagsfølelsen når den motarbeides av uvett. Slik jeg også gjenkjenner euforien idet en urinnvåner gir sin nye landsmann et hyggelig ord på et språk som gradvis blir mer begripelig. Og vanker det et oppriktig tilleggsspørsmål om hvordan vi har løst isbjørnplagen i gatene, er lykken komplett.

Sånne ting.

Uten sammenligning for øvrig, selvsagt, for det eneste disse flyktninger har latt bak seg er dårlig vær, og våre verste traumer er et bilde av Rune Rudberg vi skulle ønske aldri å ha sett.

Det er vi som er innvandrerne i femte.

 

VG HELG 12.05.2012:

Denne teksten ble første gang publisert i VG Helg 12.05.12.

Publisert i Italia, Kommentar | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar