Kolossale film-myter

ROMA (VG) Det hele er en historisk misforståelse: Historien om Colosseum har lite med historiene om Romerrikets storslåtte ruin.

MYTEOMSPUNNET: Det er så mange historier om Colosseum at selve historien om bygget må vike for mytene. Foto: YNGVE KVISTAD

Neste måned skal bygget stenges helt – for første gang på 2000 år, sies det – og holde stengt i to år.

En omstridt privatfinansiert totalrestaurering i regi av en styrtrik skomaker tar mål av seg å bringe den fordums arena for gladiatorkamp, teater, henrettelser og annen folkelig atspredelse nærmere det opprinnelige.

Ved siden av Athens Parthenon er restene av amfiteatret i Roma den vestlige sivilisasjons mest ikoniske byggverk.

Skjønt sivilisasjon. Mens templene på Akropolishøyden representerer demokratiets fødsel, og med det ivaretagelse av enkeltmenneskets stemme, var Colosseum arena for noen av de skjendigste overgrep mot menneskeheten. Anslagsvis 700 000 menn og kvinner skal gjennom historien ha blitt frarøvet livet innenfor de 50 meter høye murene.

Det ellipseformede bygget på 24 mål over fire plan var med sin avanserte konstruksjon like fullt en av menneskets aller største bragder.

Sjøslag

Sceneteknikken alene må kunne kalles mer avansert enn ved Den Norske Opera, tiden tatt i betraktning.

SINNRIKT SYSTEM: Sceneløsningene i Colosseum var svært avanserte for sin tid. Under scenegulvet var det en labyrint av kanaler og passasjer. Slik kunne det vises faktiske sjøslag den ene dagen og gladiatorkamper den neste. Foto: YNGVE KVISTAD

Her kunne det beskues faktiske sjøslag den ene dagen, massakre av hebreere den neste, og aktiv fordøyelse av kristenmanns blod og annen løvemat den tredje. Mens vi fortsatt veidet geirfugl i nord, satt romerske arkitekter, ingeniører og byggmestre sammen og forente sin kompetanse i fullbyrdelsen av dette monumentale kunstverket.

Alt det dramatiske som har funnet sted innenfor og rundt ytterveggene her har rimeligvis bidratt til de mange mytene. Sauset sammen med vandrehistorier, misforståelser og bevisste løgner har fortellingen om Colosseum blitt farget av religiøse bearbeidelser, ideologiske tilpasninger og av populærkulturen, ikke minst.

Især Hollywood har servert oss historiske versjoner som mer er i slekt med den gode historie enn selve historien. Slik har godt fortalte forvrengninger blitt belønnet med Oscarstatuetter og gradvis forskjøvet fakta.

Keiser Nero

Den drøyeste – og seigeste etterplapringen, åpenbart – er gjentatt så mange ganger at selv italienere svarer «keiser Nero» når de blir spurt om hvem som bygde Colosseum.

DESPOT: I flere filmer kaster Nero (her fremstilt av Peter Ustinov) kristne romere til løvene i Colosseum. Men bygget ble ikke reist før flere år etter Neros død, av en helt annen keiser.Foto: Fra filmen "Quo Vadis", MGM 1951

I storfilmen «Quo Vadis» fremstilles han av selveste Peter Ustinov, en kunstner som gjorde historisk integritet til sitt mellomnavn. Cecil B. DeMille («I korsets tegn») skapte seg også en karriere som regissør av de store historiske og bibelske filmepos.

I begge disse overdådige dramaene er det kjernescener hvor den dekadente og brutale Nero underholder seg selv og andre med drap og lemlestelse av kristne martyrer nettopp i Colosseum.

Inferno

Malere har gjengitt omtrent samme motiv siden Caravaggios dager på midten av forrige årtusen. Og i kirkekunsten – den hadde et voldsomt oppsving under barokken – var det et begjærlig motiv å fremstille Nero idet han beordret forfølgelse av de kristne, som ifølge ham var ansvarlige for bybrannen i Roma i år 64.

Den forrykte Nero midt i et inferno, mens flammene slikker oppover Colosseums vegger, er en annen klassisk scene.

Det er riktig at Colosseum brant, men det var i år 217, da lynet slo ned og satte fyr på selve overbygget. Da Roma brant, var ikke Colosseum en gang bygd. Det skjedde først åtte år senere, fire år etter Neros død.

- RUIN: I mars må Colosseum stenges for helt nødvendige restaureringsarbeider. Foto: YNGVE KVISTAD

I

ROMA (VG) Mytene er mange. Også om selve navnet Colosseum.

En tradisjonell oppfatning er at det kommer fra størrelsen på det kolossale bygget. Men navnet Colosseum ble ikke vanlig før i middelalderen.

Første gang det dukker opp, er på 700-tallet, hos den engelske munken Beda – men da trolig som en lingvistisk misforståelse. Byggverket, som ble påbegynt av keiser Vespasian i år 72 e.Kr. og innviet i år 80, het opprinnelig Amphiteatrum Flavium.

Men om selve Colosseum ikke stammer fra Nero, er det sannsynlig at navnet gjør det. Ved siden av teatret, mot Forum Romanum, sto det en 40 meter høy statue i forgylt bronse av keiseren som han i all beskjedenhet hadde fått reist over seg selv. Fundamentet finnes fortsatt. Denne kolossen, som etter Neros død ble viet til solguden, er trolig opphavet til navnet Colosseum.

 

II

ROMA (VG) – Hill Cæsar! De som straks skal dø, hilser deg! – Morituri te salutant!

Slik hilste de brave menn sin keiser ved åpningen av gladiatorkampene hvor kun den beste gikk seirende ut – med livet i behold.

Men også dette er en klisjé, viderebrakt i film og litteratur.

Gladiatorene var langt fra noble krigere som gikk til dyst med et elegant motto på leppene. De var slaver, forbrytere og voldsmenn.

Blant de 16 000 gladiatorer som levde for å slå i hjel sin neste, var det knapt noen Spartacus eller andre rettferdige rebeller.

Gladiatorene ble sjelden mer enn 22 år, mens den gjennomsnittlige levealderen var rundt 50. Pikant nok ble enkelte gladiatorer kjøpt fri av romerske overklassekvinner og holdt som sexslaver, bokstavelig talt, men de fleste ble solgt tilbake til kampformål når fruene gikk lei.

III

ROMA (VG) Det veldige amfiteatret ikke bygd for å underholde massene.

Colosseum ble bygd for å temme massene.

Befolkningen var lettantennelig, og kunne fort manipuleres til revolt. De var sultne både på mat og spenning. Keiserne holdt folk i age ved å gi dem brød og sirkus – gratis.

Inntil 80 000 tilskuere i slengen kunne underholdes og bevertes. Et system med talonger som anga sitteplasser, 80 seterader og 76 nummererte innganger, gjorde at Colosseum raskt kunne fylles og tømmes. Store arenaer verden over benytter stadig det samme uovertrufne prinsipp.

Keisere som vendte hjem fra krigen kunne feire seire med leker og lemlestelse av krigsfanger i 123 dager. Andre brukte festivaler i Colosseum til å vende fokus vekk fra tap og nederlag. I 523 fant den siste kampen mellom gladiatorer og ville dyr sted.

 

IV

ROMA (VG) Italia har ikke bare definert filmen. Filmen har også definert Italia.

En hel rekke kjente filmer er spilt inn – helt eller delvis – i Den evige stad, og Colosseum har vært en ikonisk markør i filmkulissen Roma. «Quo Vadis» og «I korsets tegn» utspiller seg i selve bygningen.

Hit kommer også Audrey Hepburn og Gregory Peck i «Prinsesse på vift».

Den berømte finalen i Bertoluccis gjennombruddsfilm «Il Conformista» finner også sted her, mens Simon «Helgenen» Templar og James Bond bare råkjører forbi.

Colosseum er hjertelig til stede i den fornøyelige «En amerikaner i Roma», her har Bruce Lee slått gørra ut av Chuck Norris i «Way of the Dragon» og Russell Crowe slo seg også opp her i «Gladiator» – riktig nok i en dataanimert versjon av bygget. «Spartacus», derimot, er innspilt i La Mancha, Spania.

 

V

ROMA (VG) Restaureringen av Colosseum blir den mest omfattende på 1500 år.

Skomilliardæren Diego Delle Valle har stilt 25 millioner euro (ca. 200 mill. kr.) til rådighet for restaureringsarbeidet. Til gjengjeld får han trykke sin firmalogo på billettene til de seks millioner besøkende som hvert år kikker innom Colosseum.

Men viktigst er at han får bruke profilen av ruinen eksklusivt i markedsføringen av egne produkter i 15 år. Vernemyndigheter, konkurransetilsynet, statsadvokaten i Roma samt ulike forbrukerorganisasjoner og fagforbund har advart mot en privatisering av Italias verdensarv. Romas borgermester, Gianno Alemanno, mener imidlertid det ikke er noen vei utenom. Senest i julen falt store marmorbiter ned fra veggene. En restaurering er nødvendig, og Roma by har ikke råd til å ta den regningen alene.

 

VI

ROMA (VG) En nordmann er den eneste som i vår tid har spilt inne i Colosseum.

Kjente og kjære størrelser fra den internasjonale musikkhimmelen har alle spurt om, men fått nei til, å spille konserter inne i selve teaterruinen.

De er blitt henvist til området rundt, og store artister som Ray Charles (2002), Paul McCartney (2003), Elton John (2005) og Billy Joel (2006) har opptrådt med Colosseum som bakteppe.

På 1830-tallet ble interiøret restaurert og rekonstruert etter at det gradvis var blitt fjernet fra 1400-tallet og utover.

I 1835 tok den norske fiolinisten Ole Bull seg inn i Colosseum sent en kveld.

Han stilte seg opp midt i amfiteatret, der den enorme scenen en gang hadde vært. I lyset fra måneskinnet ga den 25-årige nordmannen en solo fiolinkonsert for et hundretall tilfeldig forbipasserende.

 

VII

ROMA (VG) Når Colosseum faller, går verden under, forlyder ordet.

Men også det ordtaket er en kolportert misforståelse. Fra antikken er man kjent med profetien: «Quamdiu stat Colisæus, stat et Roma; quando cadet colisæus, cadet et Roma; quando cadet Roma, cadet et mundus.»

På norske Statsbygg sin hjemmeside er dette oversatt som: «Så lenge Colosseum står, vil Roma bestå; når Colosseum faller, da faller også Roma».

Poeten lord Byron skrev et helt dikt basert på denne misforståelsen; Childe Harold’s Pilgrimage.

Det er den engelske munken Beda som har oversatt coliseus med Colosseum og dermed gitt navn til bygget. Men på latin er dette et maskulint substantiv som henviser til det gigantiske monumentet av Nero/solguden som sto ved siden av Amphiteatrum Flavium. Den har falt for lengst, og er smeltet om.

VG 21. februar 2012

Droner og demokrati

CATANIA (VG) En ulempe med krig, er at folk kan dø av å føre den.

«Smart defence» er NATOs nye slagord.

Ved å ta i bruk avansert teknologi og enda smartere datamaskiner – såkalt kunstig intelligens – kan den menneskelige faktor i større grad elimineres. Derfor har forsvarsalliansen vedtatt et milliardprogram for anskaffelse av førerløse fly – droner – som blant annet skal utplasseres på den amerikanske Sigonella-basen ved Catania på Sicilia.

For den finanskriserammede Atlanterhavspakten fremstår dette som en vinn-vinn-situasjon; ikke bare blir det færre soldater å lønne, faren for tap av menneskeliv – på vår side – reduseres.

Kritisk debatt

«Smart defence» handler først og fremst om å trimme organisasjonens utgifter nå, men kostnaden på lengre sikt kan bli utilsiktet stor. Et NATO uten folkelig forankring vil mangle legitimitet. Støtten i folket forvitrer hvis stadig flere av forsvarspaktens operasjoner blir iverksatt på siden av demokratiske beslutningsorganer.

Dessverre er ikke dette venstrekonspiratorisk noia. Det er politisk virkelighet. Mens Ap-statsrådene Grete Faremo (i fjor) og Espen Barth Eide (i år) fløy rundt i NATO-hovedstaden Brussel og lovpriste automatiserte droners fortreffelighet, utelukkende i overvåkningsøyemed må vite, gikk en kritisk debatt om samme tema i amerikanske medier.

Barack Obamas egen militærrådgiver fra presidentkampanjen i 2008, Peter W. Singer, skrev i The New York Times, at bruk av droner ufarliggjør krig på en måte som fratar politikerne deres store ansvar. Når ingen risikerer noe, blir krig en administrativ forføyning. Et stort gjesp.

Ifølge den amerikanske grunnloven går det et skille mellom presidentens rolle som øverstkommanderende i krig og Kongressens rolle i å erklære krig. Noe Kongressen ikke har gjort siden 1942, da den erklærte krig mot Bulgaria, Ungarn og Romania. Det USA holdt på med i Korea, Vietnam og Irak var militær rådgivning.

I henhold til praksis har både George W. Bush og fredsprisvinneren Barack Obama i så måte hatt sitt på det tørre når amerikansk militært materiell har vært i bruk for å ta ut navngitte diktatorer og deres skjeggete støttespillere i Orienten.

300 droneangrep

Siden 2004 har USA gjennomført mer enn 300 droneangrep i Pakistan. Amerikanerne selv mener å ha uskadeliggjort ca. 2000 terrorister på denne måten. I tillegg har USA uskadeliggjort rundt 800 sivilister. 168 av dem som er tatt ut av amerikanske droner i Pakistan, var barn.

Når en suveren stat, som USA, sender raketter og bomber mot et annet land, og disse eksplosivene blåser biler og byer i luften, er det mye som minner om krig. Når mennesker mister sine hjem og sine liv i disse operasjonene, er også virkningen som i krig. Men i likhet med det kliniske språket vi har fått om det å kverke flest mulig på mest effektive vis og omskrive menneskelig lidelse til tapstall, er også debatten nøytralisert.

Slipper kondolansebrev

Den er søkk vekk. Kongressen har ennå ikke diskutert om USA skal bombe mål i Pakistan, ettersom det amerikanske luftvåpenet ikke styrer operasjonen. Det gjør CIA.

Under angrepene på Libya ble Det hvite hus bedt om å forklare hvorfor Obama-administrasjonen brøt loven som pålegger presidenten å informere Kongressen om militære operasjoner senest 48 timer etter at de er innledet. Det hvite hus svarte at det ikke var nødvendig, fordi operasjonen «ikke omfattet nærvær av amerikanske bakkestyrker, amerikanske tap, eller fare for tap.»

Teknologien har altså skapt politisk presedens for at amerikanske presidenter kun trenger Kongressens tillatelse til militære operasjoner når dette medfører bruk av personell som kan bli skadet.

Politikere som slipper å tenke på å skrive kondolansebrev, slipper også å tenke på hvilken innvirkning militære tap har på velgere og media. Dermed trenger de heller ikke bruke like mye tankekraft på alvorlige forhold som krig og fred og sånn, slik politikere tradisjonelt har vært nødt til.

Peter W. Singer, som er en ledende ekspert på «automatisk krigføring», har i sine to siste bøker problematisert bruken av roboter, droner og såkalte smarte våpen. Han har vært tilknyttet både FBI og Pentagon, og er i dag sjef for programmet som kalles Morgendagens forsvarsinitiativ ved det prestisjetunge forskningsinstituttet Brookings Institution i Washington.

Singer er en uttalt støttespiller av Obamas utenrikspolitikk, men som han påpekte i NY Times forleden, har den sittende amerikanske presidenten bidratt til å fjerne USAs krigføring fra demokratisk behandling og debatt. Dermed savner de amerikanske operasjonene folkelig forankring.

Singer minner om hvordan folket, via sine valgte representanter, tradisjonelt har tatt del i avgjørelser om militære aksjoner. Noe som har sikret støtte i krig og en forståelse for kostnadene, både økonomiske og menneskelige. Et folk som kjøper krigsobligasjoner viser vilje til å dele byrdene.

Hvor smart er et «smart defence» som ikke angår oss?

Tro og liv og lære

(Kommentaren er også publisert i VGs papiravis 17. februar:)

TAORMINA (VG) Den dypt religiøse statsminister Mario Monti er mer katolsk enn paven. Og mer puritansk enn Calvin.

Hver dag tar Monti nye grep som ikke bare øker avstanden til konkursboet han overtok, men også til han som styrte Italia ut i uløkka.

Oppgjørene med Berlusconis dekadense kommer tydeligst til uttrykk i Montis selvpisking. Når han varsler oppgjør med politikernes privilegier, starter han med eget embete.

Først frasa han seg statsministerlønn. Hans gamle professorgasje fikk holde. Så påtok han seg ekstrajobben som finansminister i tillegg, og halverte regjeringens utgifter til seg selv.

Denne uken forbød han statsansatte å motta private gaver til en verdi over kr. 1000. Gjør man det, er det å anse som korrupsjon, med avskjed i unåde som umiddelbar konsekvens. En kontrast til Berlusconis små erkjentligheter, der altså.

Likeså har Monti avskaffet parlamentarikernes partoutkort til alle idretts- og kultur-evenementer.

Den politiker som skal på fotballkamp må heretter betale billetten selv.

Ansatte ved statsministerens kontor og i Finansdepartementet får heller ikke lenger motta gratisbilletter fra underholdningsbransjen.

Og for riktig å krone verket, oppheves nå Berlusconis skatteamnesti som fritar kirken fra eiendomsskatt.

Troende til litt av hvert, Mario Monti.

NATOs dronekurs

CATANIA, Sicilia (VG) Mine sicilianske venner jubler: NATO skal gjøre nabolaget vårt til Italias fremste bombemål.

En investering tilsvarende Lillehammers OL-budsjett, ca 11 milliarder kroner, er forsvarsalliansens gavepakke til den kriserammede regionen. Her ved foten av vulkanen Etna skal NATOs nye base for førerløse fly, såkalte droner, ligge.

Droneprogrammet er det mest ambisiøse i Atlanterhavspaktens historie; ikke bare teknologisk, men også økonomisk – i den forstand at den gigantiske satsingen skal bidra til et smartere forsvar. Smart som i kostnadseffektiv.

«Fi!»

På militært stammespråk kalles motstanderen «Fi». Det kunne stått for finanskrise. Den er NATOs hovedfiende for tiden. Med unntak av Norge kutter alle medlemsland i sine forsvarsbudsjetter. Samtidig kaller Pentagon hjem to av hærens fire brigader i Europa, ca ti tusen mann. President Obama har også varslet at USA ikke lenger vil bære 75 prosent av NATOs samlede forsvarsutgifter.

Dette kommer i tillegg til Tysklands varslede reduksjon av styrkebidraget med ca 20 prosent, samt oppsigelse av inngåtte avtaler om kjøp av fly og helikoptre. Britene kutter det samme. De har også sendt sitt eneste hangarskip i opplag. Italia står overfor trinn to av sin omfattende sparepakke, hvor det nå konkret står om hvor mange nye F-35 kampfly de kan slippe å kjøpe.

I lys av dette, og vel vitende om Washingtons akkumulerte irritasjon over europeiske medlemsland som Pentagon mener ikke stiller opp godt nok i USA-initierte operasjoner, kom NATO-vedtaket om å satse så tungt på en ny base i Italia nokså overraskende. Enda det ikke burde være det. Politisk, praktisk og geografisk ligger alt til rette.

For øyfolket i Italias største region, er dronebasen like velkommen som Melkøya-utbyggingen er for Finnmark. Fredsaktivister og naturvernere som ikke har følt det akutte behovet for arbeidsplasser på egen kropp, møter absolutt ingen forståelse. Dessuten er amerikansk tilstedeværelse her – som jo er det vi snakker om – allerede en velfungerende tradisjon.

Syria neste?

De militære flyplassene ved Trapani på Sicilias nordre vestkyst og Catania på østkysten var utgangspunkt for NATO-jagere som deltok i Libya-aksjonen. Flystripene har også vært i bruk i andre operasjoner i regionen. Syria kan bli neste mål.

Formelt er Sigonella-basen 11 km sørvest for Catania regional stasjon for det italienske flyvåpenet. Men leieboeren, US Naval Air Station Sigonella som i seg selv huser et 40-talls amerikanske kommandoer og funksjoner, har for lengst vokst seg større enn husverten. NAS Sigonella er ikke bare en del av NATO-nettverket, den tjener også som operasjonsbase for U.S. Navys Sjette flåte, Middelhavsflåten.

Little USA

NAS I, som ble opprettet av amerikanerne på tidlig 50-tall, er for lengst bygd ut med den mye større tvillingbasen NAS II. Innen fem år skal NAS III stå klar. Allerede er Sigonella et eget lokalsamfunn med drøyt 8000 sjeler, et Little USA i Italia. En landsby med grunnskole, kjøpesenter, restauranter, barer, bowlingbaner, svømmebasseng, kinoer og sin egen avdeling guttespeidere.

Når den nye dronebasen åpner blir det kanskje ikke så mye mer folk her; antallet piloter skal reduseres og erstattes med joy-stick-operatører som styrer de førerløse flyene. Sådan er militarismen nå; de kule Top Gun-gutta må vike for den stillesittende Playstation III-generasjonen. Det er Nerdenes hevn IV som er tidens lydspor.

Overvåking

De ubemannede flyene skal, ifølge pressemeldingen Forsvarsdepartementet har sendt ut, kunne brukes til overvåking i nordområdene. Kunne brukes. At de er tiltenkt andre primærfunksjoner, både hva overvåking og strategiske / operative hensyn angår, sier plasseringen øst på Sicilia nokså mye om.

Global Hawk-flyene – 14,5 meter lange og med et vingespenn på 40 meter – har en rekkevidde på 16 000 km, og kan fly i høyder opptil 60 000 fot (18 000 m). Norges andel av investeringen er knappe 320 millioner kr. Det er NATO lite tilfreds med.

Følgelig er Norge under press fra alliansen om selv å kjøpe droner. I den siste rapporten hvor NATO vurderer det enkelte medlemslands forsvarsinnsats, får Norge ros for omstruktureringen av forsvaret og innsatsen i internasjonale operasjoner. Men også refs for ikke å oppfylle målet om å bruke to prosent av BNP på forsvar.

«Norges økonomiske situasjon [er] sunn sammenlignet med de fleste av landets allierte. Norge bør derfor antas å være i stand til å finansiere så vel sine forsvarsplaner som ekstra krav fra NATO som ennå ikke er inkludert i forsvarsplanene», påtales det.

«Smart defence»

Ironisk nok, hvis et slikt uttrykk kan brukes, er det Norges valg av kampflyet F-35 som gjør at droner er uaktuelt. Den investeringen alene vil låse forsvarsbudsjettet i mange år. Innen vi har fått ett eneste fly, når enn det måtte bli, skal vi også ha en distriktspolitisk mannjevning om hvor basene skal ligge.

NATOs nye doktrine «smart defence» er sikkert et utmerket mantra for alliansen. Men forsvaret blir aldri smartere enn politikerne som skal forvalte det. Når neste NATO-toppmøte settes i Chicago 20. mai, vil det bli tydelig at medlemslandene må koordinere andre ting enn våpensystemer.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papirutgave 13. februar 2012)

Gresk utgang

TAORMINA (VG) Hva er vitsen med gresk økonomi? Jo, nå skal du høre:

 

En turist går inn på et hotell i en liten gresk by. Han legger 200 euro på disken i resepsjonen og går opp for å se på rommet. Hotelleieren tar pengene og løper til slakteren og betaler fakturaen sin.

Slakteren tar pengene og stikker til bonden for å betale kjøttet han kjøpte på kreditt. Bonden fyker til bensinstasjonen og gjør opp for diesel til traktoren. Driveren av bensinstasjonen får endelig betalt gjelden til byens gledespike. Hun stikker innom hotellet og gir eieren 200 euro i betaling for «arbeidsværelset» sitt. Han legger pengene på disken.

Turisten kommer ned igjen til resepsjonen. Han liker ikke rommet, så han tar de 200 euroene og går. Ingen har tjent noe som helst, men hele byen er gjeldfri og fremtiden ser lys ut i den lille eurosonen.

Sådan er kapitalismen. Slik vandrehistorien beskriver, går økonomien rundt fordi noen hele tiden skylder noen andre 200 euro.

En variant kunne være at den ene varen var den andre tjenesten verdt, og omvendt. Slik det var før. Altså før de gamle grekere innførte penger – drakmer – som måleenhet for verdiskapning. Det er mer enn 3200 år siden.

EU så mellom fingrene

I 2001 fikk Hellas den nye europeiske fellesvalutaen euro. Det var prematurt på alle vis. Og «alle» visste det.

Men «alle» ville ha grekerne med i eurosamarbeidet. Det var viktig for eurosonens legitimitet. Ikke minst fordi tunge medlemsland som Storbritannia betakket seg.

Derfor så EU mellom fingrene på at landet ikke var økonomisk kvalifisert.

Et vesentlig poeng som «alle» i dag beleilig overser, var at Den europeiske sentralbanken (ECB) aktivt bidro til å kamuflere grekernes galopperende underskudd. Målet om en størst mulig valutaunion helliget alle midler.

Det hører også med i det store bildet at viktigheten av å få Hellas inn i EU i 1981 medførte at greske myndigheter – under påskudd av å holde Tyrkia i sjakk – ble tvunget til å kjøpe militært materiell fra Tyskland og Frankrike for mange milliarder euro. Dette ble finansiert med lån fra Tyskland og Frankrike.

Liv utenfor eurosonen

Ja, Hellas har levd over evne, og ja, landet har holdt seg med alt for mange korrupte og udugelige politikere. Men årsaken til den svimlende statsgjelden og de enorme underskuddene, er mer kompleks enn myten om late grekere vil ha det til.

Grekerne er ikke latere enn at de høyst reelt ser for seg et nytt liv utenfor eurosonen, koste hva det koste må.

Den såkalte troikaen – ECB, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (IMF) – har, via den greske regjeringen, bedt folk flest om å betale prisen for nye krisepakker til Hellas. Den er nå blitt så høy at alternative utveier er vel så sannsynlige.

Etter de første runder før jul i fjor, kunne det se ut som at både den greske nasjonalforsamlingen og folket sluttet opp om teknokratregjeringens innsparinger. For en gangs skyld fant sosialistene i PASOK og høyrepartiet Nytt Demokrati sammen i en felles krisepolitikk. De eneste som bjeffet sin misnøye var marginale fløypartier.

Partiene rakner

Status etter avstemmingen i Athen natt til mandag, er at seks statsråder nå har forlatt regjeringen i protest mot innretningen i den vedtatte hestekuren. I tillegg ble et 40 talls medlemmer av begge de store partiene ekskludert i løpet av natten for å ha stemt mot regjeringens plan. Ytterligere to representanter fra et fløyparti er utmeldt av egne rekker for å ha stemt for.

Situasjonen er dermed den, at selv om PASOK og Nytt Demokrati inngår en forpliktende avtale om å gjennomføre alle vedtatte sparetiltak, uansett hvem som kommer i posisjon etter nyvalget i april – slik EU krever – så kan det hende at ingen av dem ender i regjeringskontorene. En rasende befolkning som identifiserer det sittende regimet med Berlin og Brussel kan glatt komme til å stemme på helt andre partier.

For mindre enn to måneder siden var det helt utenkelig at Hellas skulle kunne komme til å forlate eurosonen. Nå er det utenkelige mer enn tenkelig. Det er urovekkende sannsynlig.

Gresk eksodus

Europa vil tåle godt at Hellas hektes av euroen. Det er endog de fagøkonomer som mener at gresk eksodus er helt nødvendig for å redde resten av eurosamarbeidet. Den greske økonomien kan reddes, men den kan også ofres. Italia, Spania, Portugal og Frankrike kan verken ofres eller reddes, om det skulle bli nødvendig. Økonomiene er for store.

For Hellas vil det være smertefullt å oppgi euroen, men en presset befolkning som føler valget står mellom gift med arsenikksmak eller sitronsmak kan komme til å velge arsenikken. Selv om de fleste grekere er oppriktige EU-tilhengere, liker de dårlig å bli fortalt fra Berlin og Brussel hvordan de skal innrette sine liv. I mange. mange år fremover.

Hvis redningspakkene medfører at Hellas blir pleiepasient under Dr. Merkels overoppsyn, foretrekker grekerne å slå av respiratoren selv, og heller se om de kanskje klarer å puste for egen maskin når de bare har fått kommet seg litt.

Rent teknisk vil det ikke være noe problem for den greske sentralbanken å konvertere sin eurobeholdning i drakmer. Lover ville avgjøre hvordan bankinnskudd og gjeld skulle håndteres. Euroinnskudd i utlandet ville fortsatt være i euro, likeså utenlandsk gjeld. BNP ville falle kraftig, og prisene på importerte varer ville gå i været. En firedobling, antas det. Verdien av sparepenger (euro) i bank ville bli redusert til en fjerdedel.

Samtidig ville den greske sentralbanken gjenvinne muligheten til å trykke mer penger, og Hellas kunne også devaluere sin egen valuta om det skulle være formålstjenlig for å bedre eksporten.

Uansett hvilken smertens vei Hellas velger, vil grekerne måtte betale en høy pris. Men først må noen legge 200 euro på disken.

Silviorama

(Publisert i VGs papirutgave 8. februar 2012:)

 

TAORMINA (VG) Den som måtte gå rundt og lure på om Silvio Berlusconi tenker å stille til valg som statsminister en fjerde gang, kan lett bli svimmel av alle piruettene.

Svaret er: det kommer an på hvem som spør. Etter å ha gjort det tindrende klart at han var helt ferdig med toppolitikken, har han benyttet enhver anledning til å så tvil om sin planlagte retrett tilbake til forretningslivet.

Nå vil mange hevde at han aldri forlot det, men det er en annen skål.

Ikke før har Berlusconi gitt et eksklusivt intervju til en av sine egne TV-stasjoner for å ta politisk farvel, så ringer han inn til et debattprogram på en annen kanal dagen etter og varsler comeback.

I likhet med Carl I. Hagens beveggrunner for å vende tilbake til politikken, savner også Silvio Berlusconi seg selv i rampelyset. Like før helgen skrev avisene forventingsfullt om hans utpekte tronarving Angelino Alfano, en 41-årig advokat og tidligere justisminister fra Sicilia.

Dermed var det full Silviorama i mediene igjen i går. Ifølge Berlusconi selv skal han ikke stille til valg som statsminister i 2013.

Men han stiller til valg i parlamentet. «Så får vi se», som han skynder seg å legge til.

Landbruksmafiaen

Denne kommentaren er også publisert i VGs papirutgave 29. januar 2012:

 

TAORMINA, Sicilia (VG) Du ser ikke mafiaen, men mafiaen ser deg, het det før. Nå ser jeg mafiaen i øynene hver morgen.

LA SICILIA: Faksimile av forsiden 28. januar 2012

Akkurat det er det mange ektemenn som hevder de gjør. Men i mitt tilfelle skjer det rent faktisk når jeg åpner min utmerkede lokalavis La Sicilia og møter det tomme mugshot-blikket til arresterte mafiosi – gjerne deres sønner også.

Alle oppført med fullt navn og adresse. Ingen er dømt, men publikum etterlates aldri i tvil om hva saken gjelder.

Overskriften innledes med fem bokstaver etterfulgt av et forventningsfullt kolon. MAFIA: står det. Deretter hvilket syndikat det gjelder.

Fredag arresterte politiet seks personer med tilknytning til den sicilianske mafiaen Cosa Nostra og deres hyperaktive fettere i Casalesi-klanen, som driver den notoriske Camorra’en i Napoli-området.

Det handlet hverken om dop, prostitusjon eller leiemord, men om transport av frukt og grønnsaker fra Sicilia til markedene rundt Roma. Mafiaen har presset både bønder og lastebileiere til å inngå eksklusive avtaler, noe som har gitt de kriminelle familiene tilnærmet monopol på virksomheten.

I en parallell aksjon i Milano ble tre tjenestemenn i finanspolitiet pågrepet av egne kolleger, mistenkt for å ha mottatt 40 000 euro i måneden for å ha sett en annen vei når Italias tredje store mafiaorganisasjon, den calabriske ‘Nrangheta’en, opererte i området.

Senere samme dag ble 30 medlemmer av Cosa Nostra og La Camorra dømt til inntil 14 års fengsel for flere lovbrudd, herunder våpenbesittelse og eiendomssvindel. Men det var kartellvirksomhet i frukt- / grønt-markedet som gjorde utslaget. For Menn av ære er det antagelig noe mindre ærefullt å bli lagt i jern for ulovlig omsetning av kål enn for å ha gjort kål på noen. Men nye tider krever ny strategi

Onde gamle dager er forbi, får vi tro. Gudfaren Toto«Svinet» Riina (81) ble arrestert i 1993. Etterfølgeren Bernardo Provenzano (79) ble arrestert i 2006. Begge sitter isolert uten anledning til besøk.

Så kanskje vet han ikke engang at broren Gaetano (79), lokal mafiaboss i hjembyen Corleone, også er arrestert nå nettopp, likeså barnebarna Alessandro og Giuseppe. Eller at hans datter Maria Riina før jul ble valgt inn i skolestyret i Corleone – på en måte byens ordfører og skolen selv kalte «uverdig».

Det er likevel å foretrekke at mafiaen holder seg til brudd på grunnskoleloven.

Det store hamskiftet

(Publisert i VGs papiravis 28. januar 2012:)

TAORMINA, Sicilia (VG) De stadige pågripelsene av italienske mafiatopper er god indremedisin for nasjonen. Men et dårlig tegn for landet.

Spektakulære aksjoner hvor maskerte spesialstyrker fører halvgamle menn med tykke gullkjeder og fårete flir inn i pansrede biler, gjør seg på TV.

Det bidrar også til å bedre omdømmet av et land som synes så infiltrert at det knapt vekker oppsikt når statsministere og regjeringsmedlemmer blir koblet til kjente kriminelle.

SISTE GUDFAR: Matteo Messina Denaro

Fortsatt er fremtredende mafioser på frifot; deriblant Cosa Nostras antatte capo di tutti capi, Matteo Messina Denaro (49). Men de rene drapsmaskinene er for det meste parkert.

De gamle padrini Toto Riina og Bernardo Provenzano sitter syke og nedbrutte i hvert sitt isolat, der skal gudfedrene dø i ensomhet.

Deres håndlangere og såkalte «rådgivere» er identifisert; flere har inngått avtaler med påtalemakten.

Mange vil tenke at tilbakeslagene har vært så mange de siste 18 årene at Cosa Nostra – den sicilianske mafiaen – er marginalisert som utagerende forbryterorganisasjon. Utad fremstår dessuten det opprinnelige syndikatet som delvis utkonkurrert av sine mer synlige søskenbarn på fastlandet; La Camorra i Napoli-området samt `Ndrangheta, som har base i «tåa» og «sålen» på den italienske støvelen.

Den utagerende profilen er tvert imot erstattet med en agerende organisasjon helt i tråd med mafiaens kjerneverdier; kriminalitet for å oppnå økonomisk vinning.
Virksomheten er sofistikert nok innenfor loven, tilsynelatende, selv om virkemidlene er en del av mafiaens modus operandi.

Den faktiske ledelsen av dagens Cosa Nostra innehar ledende stillinger og tunge verv i virksomheter både på Sicilia og på fastlandet, og som en etterforsker har uttrykt det: «De sitter trolig og ler av sine voldelige fettere i Calabria som raner lokalbanken med pistol og blir skutt på av politiet, mens de selv tømmer banker i inn- og utland fra svale styrerom.»

Pågripelsene av sosiopater med hentesveis markerer derfor et illevarslende hamskifte. Bøllene som har overtatt er ikke mindre hensynsløse. Men de etterlater ikke såkalte cadaveri eccellenti – «prominente lik» – i Palermos gater.

Dagens mafiabosser er smartere; de er velutdannet og tilnærmet uangripelige.

Helt gresk

Hellas’ tidligere statsminister Papandreou har begynt å dukke opp i mediene igjen. Tillater meg derfor å legge ut min kommentar fra VGs papiravis 18. november i fjor om de mange skrivemåter av greske navn:

ATHEN (VG) Det skrives politisk historie i Hellas. Men det som skrives er helt gresk.

PAPANDREOU JR: I VG-tegner Roar Hagens strek

Dette utvider det norske mediemangfoldet. Det er nå så mangfoldig at hvem som har forlatt regjeringen i hvilken gresk hovedstad, kommer helt an på hvilken avis du har lest.

Inntil for noen dager siden ble Hellas styrt av tredje ledd i et gresk politisk dynasti. De fleste mente å vite av dette var Papandreou-familien, men det var også tilløp til rapporter om at såvel Papandreo-slekten som Papandreu-medlemmer hadde regjert landet.

Langt mer komplisert har det vært å kalle Papandreou jr. ved sitt riktige navn. Selv vaklet jeg såpass i egen overbevisning, at mannen jeg i 1999 første gang omtalte på trykk i VG som Georgios Papandreou, han begynte jeg her om dagen å kalle Giorgos.

Så falt jeg tilbake til Georgios, fordi det var den skrivemåten jeg leste oftest i kompletterende medier. Nå skal man jo ikke tro på alt som står i andre aviser, og det var sant å si heller ingen felles forståelse for om det var Georgious, George eller Georg (tre alternative forslag fra Dagbladet), eller Giorgis (Dagsavisen) eller Giorgios (Klassekampen og Nationen) som regjerte Hellas.

Størst mangfold var det å spore i regionavisen Aftenposten der alle som dekker gresk politikk har fått tildelt hver sin skrivemåte.

En som har vært konsekvent i sin omgang med den avgåtte statsministeren, er kollega Hansson ved VGs Berlin-kontor. Han har simpelthen forhørt seg med Audny Hegstad Diamantis ved Det Norske Institutt i Athen. Der forlyder det at Papandreous fornavn skal staves Giorgos når det skrives med latinske bokstaver (gresk: Γιώργος. ) – subsidiært Giorgios (Γιώργιος ), men det anses som veldig formelt, selv i Hellas.

Opprinnelsen til navnet er γεωργός som betyr bonde / gårdbruker.

Om byen skal skrives Aten eller Athen, er valgfritt på norsk. UD har sin ambassade i Aten, mens Det Norske Institutt ligger i Athen. Lokalt heter hovedstaden Αθήνα – Athina. Helt gresk det også.

Twitterpaven

(Denne kommentaren er publisert i VGs papiravis 26. jan. 2012)

TAORMINA (VG) Twitterpavene er mange. Men ingen gjør Benedikt XVI (@news_va_en) rangen stridig som Den universelle kirkes øverste mikroblogger.

Under den 46. verdensdagen for sosial kommunikasjon denne uken lovpriste apostelfyrsten Peters etterfølger såkalte sosiale medier for å tilby nye plattformer for åndelig kontakt med Gud.

«Korte meldinger, ofte ikke mer enn et kort bibelvers, kan bli brukt til å uttrykke dype tanker» sa Guds tjeneres tjener.

Samtidig fremholdt han stillhet som en ny dyd i massekommunikasjonens tidsalder. «Stillhet er en vesentlig del av kommunikasjon», påpekte Italias primas. «Uten den mister ordene innhold. Stillheten og ordet er to sider som må balansere hverandre. Når ord og stillhet gjensidig utelukker hverandre, forringes all kommunikasjon».

Det finnes en rekke kontoer i den konservative pavens navn, de fleste har en humoristisk eller kritisk tilnærming. Pave Benedikt, erkebiskop og metropolitt for den romerske provins, har vært på Twitter siden juni. Statsoverhodet for Vatikanstaten har 76 742 følgere – og følger ingen selv.

Er du først Jesu Kristi vikar på jorden – eller Jon Gelius i Washington – er det ditt privilegium i Twitter-universet.