TAORMINA (VG) Den dypt religiøse statsminister Mario Monti er mer katolsk enn paven. Og mer puritansk enn Calvin.

Hver dag tar Monti nye grep som ikke bare øker avstanden til konkursboet han overtok, men også til han som styrte Italia ut i uløkka.

Oppgjørene med Berlusconis dekadense kommer tydeligst til uttrykk i Montis selvpisking. Når han varsler oppgjør med politikernes privilegier, starter han med eget embete.

Først frasa han seg statsministerlønn. Hans gamle professorgasje fikk holde. Så påtok han seg ekstrajobben som finansminister i tillegg, og halverte regjeringens utgifter til seg selv.

Denne uken forbød han statsansatte å motta private gaver til en verdi over kr. 1000. Gjør man det, er det å anse som korrupsjon, med avskjed i unåde som umiddelbar konsekvens. En kontrast til Berlusconis små erkjentligheter, der altså.

Likeså har Monti avskaffet parlamentarikernes partoutkort til alle idretts- og kultur-evenementer.

Den politiker som skal på fotballkamp må heretter betale billetten selv.

Ansatte ved statsministerens kontor og i Finansdepartementet får heller ikke lenger motta gratisbilletter fra underholdningsbransjen.

Og for riktig å krone verket, oppheves nå Berlusconis skatteamnesti som fritar kirken fra eiendomsskatt.

Troende til litt av hvert, Mario Monti.

En investering tilsvarende Lillehammers OL-budsjett, ca 11 milliarder kroner, er forsvarsalliansens gavepakke til den kriserammede regionen. Her ved foten av vulkanen Etna skal NATOs nye base for førerløse fly, såkalte droner, ligge.

Droneprogrammet er det mest ambisiøse i Atlanterhavspaktens historie; ikke bare teknologisk, men også økonomisk – i den forstand at den gigantiske satsingen skal bidra til et smartere forsvar. Smart som i kostnadseffektiv.

«Fi!»

På militært stammespråk kalles motstanderen «Fi». Det kunne stått for finanskrise. Den er NATOs hovedfiende for tiden. Med unntak av Norge kutter alle medlemsland i sine forsvarsbudsjetter. Samtidig kaller Pentagon hjem to av hærens fire brigader i Europa, ca ti tusen mann. President Obama har også varslet at USA ikke lenger vil bære 75 prosent av NATOs samlede forsvarsutgifter.

Dette kommer i tillegg til Tysklands varslede reduksjon av styrkebidraget med ca 20 prosent, samt oppsigelse av inngåtte avtaler om kjøp av fly og helikoptre. Britene kutter det samme. De har også sendt sitt eneste hangarskip i opplag. Italia står overfor trinn to av sin omfattende sparepakke, hvor det nå konkret står om hvor mange nye F-35 kampfly de kan slippe å kjøpe.

I lys av dette, og vel vitende om Washingtons akkumulerte irritasjon over europeiske medlemsland som Pentagon mener ikke stiller opp godt nok i USA-initierte operasjoner, kom NATO-vedtaket om å satse så tungt på en ny base i Italia nokså overraskende. Enda det ikke burde være det. Politisk, praktisk og geografisk ligger alt til rette.

For øyfolket i Italias største region, er dronebasen like velkommen som Melkøya-utbyggingen er for Finnmark. Fredsaktivister og naturvernere som ikke har følt det akutte behovet for arbeidsplasser på egen kropp, møter absolutt ingen forståelse. Dessuten er amerikansk tilstedeværelse her – som jo er det vi snakker om – allerede en velfungerende tradisjon.

Syria neste?

De militære flyplassene ved Trapani på Sicilias nordre vestkyst og Catania på østkysten var utgangspunkt for NATO-jagere som deltok i Libya-aksjonen. Flystripene har også vært i bruk i andre operasjoner i regionen. Syria kan bli neste mål.

Formelt er Sigonella-basen 11 km sørvest for Catania regional stasjon for det italienske flyvåpenet. Men leieboeren, US Naval Air Station Sigonella som i seg selv huser et 40-talls amerikanske kommandoer og funksjoner, har for lengst vokst seg større enn husverten. NAS Sigonella er ikke bare en del av NATO-nettverket, den tjener også som operasjonsbase for U.S. Navys Sjette flåte, Middelhavsflåten.

Little USA

NAS I, som ble opprettet av amerikanerne på tidlig 50-tall, er for lengst bygd ut med den mye større tvillingbasen NAS II. Innen fem år skal NAS III stå klar. Allerede er Sigonella et eget lokalsamfunn med drøyt 8000 sjeler, et Little USA i Italia. En landsby med grunnskole, kjøpesenter, restauranter, barer, bowlingbaner, svømmebasseng, kinoer og sin egen avdeling guttespeidere.

Når den nye dronebasen åpner blir det kanskje ikke så mye mer folk her; antallet piloter skal reduseres og erstattes med joy-stick-operatører som styrer de førerløse flyene. Sådan er militarismen nå; de kule Top Gun-gutta må vike for den stillesittende Playstation III-generasjonen. Det er Nerdenes hevn IV som er tidens lydspor.

Overvåking

De ubemannede flyene skal, ifølge pressemeldingen Forsvarsdepartementet har sendt ut, kunne brukes til overvåking i nordområdene. Kunne brukes. At de er tiltenkt andre primærfunksjoner, både hva overvåking og strategiske / operative hensyn angår, sier plasseringen øst på Sicilia nokså mye om.

Global Hawk-flyene – 14,5 meter lange og med et vingespenn på 40 meter – har en rekkevidde på 16 000 km, og kan fly i høyder opptil 60 000 fot (18 000 m). Norges andel av investeringen er knappe 320 millioner kr. Det er NATO lite tilfreds med.

Følgelig er Norge under press fra alliansen om selv å kjøpe droner. I den siste rapporten hvor NATO vurderer det enkelte medlemslands forsvarsinnsats, får Norge ros for omstruktureringen av forsvaret og innsatsen i internasjonale operasjoner. Men også refs for ikke å oppfylle målet om å bruke to prosent av BNP på forsvar.

«Norges økonomiske situasjon [er] sunn sammenlignet med de fleste av landets allierte. Norge bør derfor antas å være i stand til å finansiere så vel sine forsvarsplaner som ekstra krav fra NATO som ennå ikke er inkludert i forsvarsplanene», påtales det.

«Smart defence»

Ironisk nok, hvis et slikt uttrykk kan brukes, er det Norges valg av kampflyet F-35 som gjør at droner er uaktuelt. Den investeringen alene vil låse forsvarsbudsjettet i mange år. Innen vi har fått ett eneste fly, når enn det måtte bli, skal vi også ha en distriktspolitisk mannjevning om hvor basene skal ligge.

NATOs nye doktrine «smart defence» er sikkert et utmerket mantra for alliansen. Men forsvaret blir aldri smartere enn politikerne som skal forvalte det. Når neste NATO-toppmøte settes i Chicago 20. mai, vil det bli tydelig at medlemslandene må koordinere andre ting enn våpensystemer.

(Denne kommentaren er også publisert i VGs papirutgave 13. februar 2012)

En turist går inn på et hotell i en liten gresk by. Han legger 200 euro på disken i resepsjonen og går opp for å se på rommet. Hotelleieren tar pengene og løper til slakteren og betaler fakturaen sin.

Slakteren tar pengene og stikker til bonden for å betale kjøttet han kjøpte på kreditt. Bonden fyker til bensinstasjonen og gjør opp for diesel til traktoren. Driveren av bensinstasjonen får endelig betalt gjelden til byens gledespike. Hun stikker innom hotellet og gir eieren 200 euro i betaling for «arbeidsværelset» sitt. Han legger pengene på disken.

Turisten kommer ned igjen til resepsjonen. Han liker ikke rommet, så han tar de 200 euroene og går. Ingen har tjent noe som helst, men hele byen er gjeldfri og fremtiden ser lys ut i den lille eurosonen.

Sådan er kapitalismen. Slik vandrehistorien beskriver, går økonomien rundt fordi noen hele tiden skylder noen andre 200 euro.

En variant kunne være at den ene varen var den andre tjenesten verdt, og omvendt. Slik det var før. Altså før de gamle grekere innførte penger – drakmer – som måleenhet for verdiskapning. Det er mer enn 3200 år siden.

EU så mellom fingrene

I 2001 fikk Hellas den nye europeiske fellesvalutaen euro. Det var prematurt på alle vis. Og «alle» visste det.

Men «alle» ville ha grekerne med i eurosamarbeidet. Det var viktig for eurosonens legitimitet. Ikke minst fordi tunge medlemsland som Storbritannia betakket seg.

Derfor så EU mellom fingrene på at landet ikke var økonomisk kvalifisert.

Et vesentlig poeng som «alle» i dag beleilig overser, var at Den europeiske sentralbanken (ECB) aktivt bidro til å kamuflere grekernes galopperende underskudd. Målet om en størst mulig valutaunion helliget alle midler.

Det hører også med i det store bildet at viktigheten av å få Hellas inn i EU i 1981 medførte at greske myndigheter – under påskudd av å holde Tyrkia i sjakk – ble tvunget til å kjøpe militært materiell fra Tyskland og Frankrike for mange milliarder euro. Dette ble finansiert med lån fra Tyskland og Frankrike.

Liv utenfor eurosonen

Ja, Hellas har levd over evne, og ja, landet har holdt seg med alt for mange korrupte og udugelige politikere. Men årsaken til den svimlende statsgjelden og de enorme underskuddene, er mer kompleks enn myten om late grekere vil ha det til.

Grekerne er ikke latere enn at de høyst reelt ser for seg et nytt liv utenfor eurosonen, koste hva det koste må.

Den såkalte troikaen – ECB, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (IMF) – har, via den greske regjeringen, bedt folk flest om å betale prisen for nye krisepakker til Hellas. Den er nå blitt så høy at alternative utveier er vel så sannsynlige.

Etter de første runder før jul i fjor, kunne det se ut som at både den greske nasjonalforsamlingen og folket sluttet opp om teknokratregjeringens innsparinger. For en gangs skyld fant sosialistene i PASOK og høyrepartiet Nytt Demokrati sammen i en felles krisepolitikk. De eneste som bjeffet sin misnøye var marginale fløypartier.

Partiene rakner

Status etter avstemmingen i Athen natt til mandag, er at seks statsråder nå har forlatt regjeringen i protest mot innretningen i den vedtatte hestekuren. I tillegg ble et 40 talls medlemmer av begge de store partiene ekskludert i løpet av natten for å ha stemt mot regjeringens plan. Ytterligere to representanter fra et fløyparti er utmeldt av egne rekker for å ha stemt for.

Situasjonen er dermed den, at selv om PASOK og Nytt Demokrati inngår en forpliktende avtale om å gjennomføre alle vedtatte sparetiltak, uansett hvem som kommer i posisjon etter nyvalget i april – slik EU krever – så kan det hende at ingen av dem ender i regjeringskontorene. En rasende befolkning som identifiserer det sittende regimet med Berlin og Brussel kan glatt komme til å stemme på helt andre partier.

For mindre enn to måneder siden var det helt utenkelig at Hellas skulle kunne komme til å forlate eurosonen. Nå er det utenkelige mer enn tenkelig. Det er urovekkende sannsynlig.

Gresk eksodus

Europa vil tåle godt at Hellas hektes av euroen. Det er endog de fagøkonomer som mener at gresk eksodus er helt nødvendig for å redde resten av eurosamarbeidet. Den greske økonomien kan reddes, men den kan også ofres. Italia, Spania, Portugal og Frankrike kan verken ofres eller reddes, om det skulle bli nødvendig. Økonomiene er for store.

For Hellas vil det være smertefullt å oppgi euroen, men en presset befolkning som føler valget står mellom gift med arsenikksmak eller sitronsmak kan komme til å velge arsenikken. Selv om de fleste grekere er oppriktige EU-tilhengere, liker de dårlig å bli fortalt fra Berlin og Brussel hvordan de skal innrette sine liv. I mange. mange år fremover.

Hvis redningspakkene medfører at Hellas blir pleiepasient under Dr. Merkels overoppsyn, foretrekker grekerne å slå av respiratoren selv, og heller se om de kanskje klarer å puste for egen maskin når de bare har fått kommet seg litt.

Rent teknisk vil det ikke være noe problem for den greske sentralbanken å konvertere sin eurobeholdning i drakmer. Lover ville avgjøre hvordan bankinnskudd og gjeld skulle håndteres. Euroinnskudd i utlandet ville fortsatt være i euro, likeså utenlandsk gjeld. BNP ville falle kraftig, og prisene på importerte varer ville gå i været. En firedobling, antas det. Verdien av sparepenger (euro) i bank ville bli redusert til en fjerdedel.

Samtidig ville den greske sentralbanken gjenvinne muligheten til å trykke mer penger, og Hellas kunne også devaluere sin egen valuta om det skulle være formålstjenlig for å bedre eksporten.

Uansett hvilken smertens vei Hellas velger, vil grekerne måtte betale en høy pris. Men først må noen legge 200 euro på disken.

TAORMINA (VG) Den som måtte gå rundt og lure på om Silvio Berlusconi tenker å stille til valg som statsminister en fjerde gang, kan lett bli svimmel av alle piruettene.

Svaret er: det kommer an på hvem som spør. Etter å ha gjort det tindrende klart at han var helt ferdig med toppolitikken, har han benyttet enhver anledning til å så tvil om sin planlagte retrett tilbake til forretningslivet.

Nå vil mange hevde at han aldri forlot det, men det er en annen skål.

Ikke før har Berlusconi gitt et eksklusivt intervju til en av sine egne TV-stasjoner for å ta politisk farvel, så ringer han inn til et debattprogram på en annen kanal dagen etter og varsler comeback.

I likhet med Carl I. Hagens beveggrunner for å vende tilbake til politikken, savner også Silvio Berlusconi seg selv i rampelyset. Like før helgen skrev avisene forventingsfullt om hans utpekte tronarving Angelino Alfano, en 41-årig advokat og tidligere justisminister fra Sicilia.

Dermed var det full Silviorama i mediene igjen i går. Ifølge Berlusconi selv skal han ikke stille til valg som statsminister i 2013.

Men han stiller til valg i parlamentet. «Så får vi se», som han skynder seg å legge til.

TAORMINA, Sicilia (VG) Du ser ikke mafiaen, men mafiaen ser deg, het det før. Nå ser jeg mafiaen i øynene hver morgen.

LA SICILIA: Faksimile av forsiden 28. januar 2012

Akkurat det er det mange ektemenn som hevder de gjør. Men i mitt tilfelle skjer det rent faktisk når jeg åpner min utmerkede lokalavis La Sicilia og møter det tomme mugshot-blikket til arresterte mafiosi – gjerne deres sønner også.

Alle oppført med fullt navn og adresse. Ingen er dømt, men publikum etterlates aldri i tvil om hva saken gjelder.

Overskriften innledes med fem bokstaver etterfulgt av et forventningsfullt kolon. MAFIA: står det. Deretter hvilket syndikat det gjelder.

Fredag arresterte politiet seks personer med tilknytning til den sicilianske mafiaen Cosa Nostra og deres hyperaktive fettere i Casalesi-klanen, som driver den notoriske Camorra’en i Napoli-området.

Det handlet hverken om dop, prostitusjon eller leiemord, men om transport av frukt og grønnsaker fra Sicilia til markedene rundt Roma. Mafiaen har presset både bønder og lastebileiere til å inngå eksklusive avtaler, noe som har gitt de kriminelle familiene tilnærmet monopol på virksomheten.

I en parallell aksjon i Milano ble tre tjenestemenn i finanspolitiet pågrepet av egne kolleger, mistenkt for å ha mottatt 40 000 euro i måneden for å ha sett en annen vei når Italias tredje store mafiaorganisasjon, den calabriske ‘Nrangheta’en, opererte i området.

Senere samme dag ble 30 medlemmer av Cosa Nostra og La Camorra dømt til inntil 14 års fengsel for flere lovbrudd, herunder våpenbesittelse og eiendomssvindel. Men det var kartellvirksomhet i frukt- / grønt-markedet som gjorde utslaget. For Menn av ære er det antagelig noe mindre ærefullt å bli lagt i jern for ulovlig omsetning av kål enn for å ha gjort kål på noen. Men nye tider krever ny strategi

Onde gamle dager er forbi, får vi tro. Gudfaren Toto«Svinet» Riina (81) ble arrestert i 1993. Etterfølgeren Bernardo Provenzano (79) ble arrestert i 2006. Begge sitter isolert uten anledning til besøk.

Så kanskje vet han ikke engang at broren Gaetano (79), lokal mafiaboss i hjembyen Corleone, også er arrestert nå nettopp, likeså barnebarna Alessandro og Giuseppe. Eller at hans datter Maria Riina før jul ble valgt inn i skolestyret i Corleone – på en måte byens ordfører og skolen selv kalte «uverdig».

Det er likevel å foretrekke at mafiaen holder seg til brudd på grunnskoleloven.

TAORMINA, Sicilia (VG) De stadige pågripelsene av italienske mafiatopper er god indremedisin for nasjonen. Men et dårlig tegn for landet.

Spektakulære aksjoner hvor maskerte spesialstyrker fører halvgamle menn med tykke gullkjeder og fårete flir inn i pansrede biler, gjør seg på TV.

Det bidrar også til å bedre omdømmet av et land som synes så infiltrert at det knapt vekker oppsikt når statsministere og regjeringsmedlemmer blir koblet til kjente kriminelle.

SISTE GUDFAR: Matteo Messina Denaro

Fortsatt er fremtredende mafioser på frifot; deriblant Cosa Nostras antatte capo di tutti capi, Matteo Messina Denaro (49). Men de rene drapsmaskinene er for det meste parkert.

De gamle padrini Toto Riina og Bernardo Provenzano sitter syke og nedbrutte i hvert sitt isolat, der skal gudfedrene dø i ensomhet.

Deres håndlangere og såkalte «rådgivere» er identifisert; flere har inngått avtaler med påtalemakten.

Mange vil tenke at tilbakeslagene har vært så mange de siste 18 årene at Cosa Nostra – den sicilianske mafiaen – er marginalisert som utagerende forbryterorganisasjon. Utad fremstår dessuten det opprinnelige syndikatet som delvis utkonkurrert av sine mer synlige søskenbarn på fastlandet; La Camorra i Napoli-området samt `Ndrangheta, som har base i «tåa» og «sålen» på den italienske støvelen.

Den utagerende profilen er tvert imot erstattet med en agerende organisasjon helt i tråd med mafiaens kjerneverdier; kriminalitet for å oppnå økonomisk vinning.
Virksomheten er sofistikert nok innenfor loven, tilsynelatende, selv om virkemidlene er en del av mafiaens modus operandi.

Den faktiske ledelsen av dagens Cosa Nostra innehar ledende stillinger og tunge verv i virksomheter både på Sicilia og på fastlandet, og som en etterforsker har uttrykt det: «De sitter trolig og ler av sine voldelige fettere i Calabria som raner lokalbanken med pistol og blir skutt på av politiet, mens de selv tømmer banker i inn- og utland fra svale styrerom.»

Pågripelsene av sosiopater med hentesveis markerer derfor et illevarslende hamskifte. Bøllene som har overtatt er ikke mindre hensynsløse. Men de etterlater ikke såkalte cadaveri eccellenti – «prominente lik» – i Palermos gater.

Dagens mafiabosser er smartere; de er velutdannet og tilnærmet uangripelige.

ATHEN (VG) Det skrives politisk historie i Hellas. Men det som skrives er helt gresk.

PAPANDREOU JR: I VG-tegner Roar Hagens strek

Dette utvider det norske mediemangfoldet. Det er nå så mangfoldig at hvem som har forlatt regjeringen i hvilken gresk hovedstad, kommer helt an på hvilken avis du har lest.

Inntil for noen dager siden ble Hellas styrt av tredje ledd i et gresk politisk dynasti. De fleste mente å vite av dette var Papandreou-familien, men det var også tilløp til rapporter om at såvel Papandreo-slekten som Papandreu-medlemmer hadde regjert landet.

Langt mer komplisert har det vært å kalle Papandreou jr. ved sitt riktige navn. Selv vaklet jeg såpass i egen overbevisning, at mannen jeg i 1999 første gang omtalte på trykk i VG som Georgios Papandreou, han begynte jeg her om dagen å kalle Giorgos.

Så falt jeg tilbake til Georgios, fordi det var den skrivemåten jeg leste oftest i kompletterende medier. Nå skal man jo ikke tro på alt som står i andre aviser, og det var sant å si heller ingen felles forståelse for om det var Georgious, George eller Georg (tre alternative forslag fra Dagbladet), eller Giorgis (Dagsavisen) eller Giorgios (Klassekampen og Nationen) som regjerte Hellas.

Størst mangfold var det å spore i regionavisen Aftenposten der alle som dekker gresk politikk har fått tildelt hver sin skrivemåte.

En som har vært konsekvent i sin omgang med den avgåtte statsministeren, er kollega Hansson ved VGs Berlin-kontor. Han har simpelthen forhørt seg med Audny Hegstad Diamantis ved Det Norske Institutt i Athen. Der forlyder det at Papandreous fornavn skal staves Giorgos når det skrives med latinske bokstaver (gresk: Γιώργος. ) – subsidiært Giorgios (Γιώργιος ), men det anses som veldig formelt, selv i Hellas.

Opprinnelsen til navnet er γεωργός som betyr bonde / gårdbruker.

Om byen skal skrives Aten eller Athen, er valgfritt på norsk. UD har sin ambassade i Aten, mens Det Norske Institutt ligger i Athen. Lokalt heter hovedstaden Αθήνα – Athina. Helt gresk det også.

TAORMINA (VG) Twitterpavene er mange. Men ingen gjør Benedikt XVI (@news_va_en) rangen stridig som Den universelle kirkes øverste mikroblogger.

Under den 46. verdensdagen for sosial kommunikasjon denne uken lovpriste apostelfyrsten Peters etterfølger såkalte sosiale medier for å tilby nye plattformer for åndelig kontakt med Gud.

«Korte meldinger, ofte ikke mer enn et kort bibelvers, kan bli brukt til å uttrykke dype tanker» sa Guds tjeneres tjener.

Samtidig fremholdt han stillhet som en ny dyd i massekommunikasjonens tidsalder. «Stillhet er en vesentlig del av kommunikasjon», påpekte Italias primas. «Uten den mister ordene innhold. Stillheten og ordet er to sider som må balansere hverandre. Når ord og stillhet gjensidig utelukker hverandre, forringes all kommunikasjon».

Det finnes en rekke kontoer i den konservative pavens navn, de fleste har en humoristisk eller kritisk tilnærming. Pave Benedikt, erkebiskop og metropolitt for den romerske provins, har vært på Twitter siden juni. Statsoverhodet for Vatikanstaten har 76 742 følgere – og følger ingen selv.

Er du først Jesu Kristi vikar på jorden – eller Jon Gelius i Washington – er det ditt privilegium i Twitter-universet.

Opprydningsarbeidet etter orkanen Dagmar har tatt en ny, men ikke overraskende vending. Slett ikke.

VG NETT: 13. januar 2012

En overlege ved Nordfjord sjukehus har oversett helsevesenets Første Bud. Han har handlet i strid med Den Øverste Yrkeskodeks for leger og sykehusansatte. Doktor Arne Järnbert har forbrutt seg mot Taushetsplikten – et ufravikelig prinsipp i helsesektoren.

Et helsevesen uten taushetsplikt, er et helsevesen uten troverdighet. Folk flest kunne miste motet om de fikk høre hva som faktisk foregikk der.

Derfor er det viktig at alle leger, sykepleiere, avdelingsledere og spesialister i alt fra hjernesvinn til blærekatarr holder helt kjeft – og gjør jobben sin. Det er det de får fyrstelig betalt for, ikke å plapre til pressen og alle andre som utelukkende vil Det Kgl. Norske Helsevesen ondt.

Overlege og gynekolog Arne Järnbert ved Nordfjord sjukehus svarte ærlig på et spørsmål fra avisen Fjordabladet etter at Dagmar hadde svimeslått lokalsamfunnet som sykehuset i Sogn og Fjordane skal betjene.

- Nei! svarte dr. Järnbert. – Nei, sykehusets kriseberedskap er ikke god nok.

- I romjula var fødeavdelingen stengt og ortopediklinikken allerede redusert til en skadepoliklinikk. Da «Dagmar» kom, var Nordfjord sjukehus det eneste alternativet for mange, og der sto sykehuset uten en kriseplan, fødeavdeling eller kirurgisk kapasitet. Jeg har ikke opplevd maken på mine 15 år som lege i U-land, utdyper Järnbert overfor VG.

Overlegen tok selv affære, og på eget initiativ allierte han seg med noen operasjonssykepleiere slik at de kunne være i kriseberedskap hvis noen måtte føde eller opereres. Han påla seg selv døgnkontinuerlig vakt gjennom hele stegningsperioden, noe han orienterte direksjonen og avdelingssjefene om i en e-post 24. desember.

2. januar – etter at omfanget av julestormens herjinger var kjent – sa Arne Järnbert til Fjordabladet at han blant annet ønsket en kommisjon for å vurdere nødvendigheten av en kriseberedskap ved lokalsykehusene.

Resultatet lot ikke vente på seg.

Hans overordnede i helseforetaket Helse Førde gikk akkurat så av skaftet som forventet, og lot det tilflyte legen en e-post med dårlig skjulte trusler om hva som skjer med illojale medarbeidere som uttaler seg til media om ting de har noe med.

Nå er den angstbiterske ordbruken riktig nok beklaget i ettertid, men holdningene fra oven er gjenkjennelige nok. De føyer seg pent inn i det systemet en desillusjonert lege ga meg som forklaring på hvorfor han sa opp en godt betalt jobb på et større norsk sykehus: «Det er helt Nord-Korea». Underforstått: Ikke prøv deg på noen som helst opposisjon. Kjenn din plass! Og hold endelig kjeft, så vil det gå deg godt i landet.

I mine øyne er Arne Järnbert en varsler. Jeg kjenner ham overhodet ikke, og han kan være en paranoid kverulant for alt jeg vet. Men han skal behandles som en varsler. Med respekt og interesse for de synspunkter han bringer til torgs.

Rent umiddelbart vet jeg ikke helt om jeg deler hans syn på sykehusstrukturen i vårt langstrakte land; om det skal være spesialisttjenester og fødeklinikker på hvert et nes, eller om man skal bygge ett stort Rikshospitalet Norge og plassere det i Bjørvika sammen med alt annet fordi det er mest lønnsomt.

Antakelig er vel den beste infrastrukturen å ha gode nok lokalsykehus og sentralisere spesialisttilbudene. Men det er en annen debatt.

Enn så lenge har vi lokalsykehus med konkrete oppgaver, ett av dem ligger i Nordfjord, og for at det skal være operativt og fungere etter intensjonen, må det organiseres og driftes deretter.

Det er det overlege Arne Järnbert etterlyser. En plan. Da er det mildt sagt en overreaksjon fra Helse Førde å skrive at han heller enn å gå til media bør gå «ut av organisasjonen snarast».

Det sies gjerne at forskjellen mellom medisinere og pressefolk er at mens journalisten stiller ut sine feil på første side, kan legen gravlegge sine.

Forskjellen mellom en lege og en helsebyråkrat, er at sistnevnte kalker graven i tillegg.

VG-kommentarene blir ellers å finne HER.