TAORMINA (VG) Hva er vitsen med gresk økonomi? Jo, nå skal du høre:
En turist går inn på et hotell i en liten gresk by. Han legger 200 euro på disken i resepsjonen og går opp for å se på rommet. Hotelleieren tar pengene og løper til slakteren og betaler fakturaen sin.
Slakteren tar pengene og stikker til bonden for å betale kjøttet han kjøpte på kreditt. Bonden fyker til bensinstasjonen og gjør opp for diesel til traktoren. Driveren av bensinstasjonen får endelig betalt gjelden til byens gledespike. Hun stikker innom hotellet og gir eieren 200 euro i betaling for «arbeidsværelset» sitt. Han legger pengene på disken.
Turisten kommer ned igjen til resepsjonen. Han liker ikke rommet, så han tar de 200 euroene og går. Ingen har tjent noe som helst, men hele byen er gjeldfri og fremtiden ser lys ut i den lille eurosonen.
Sådan er kapitalismen. Slik vandrehistorien beskriver, går økonomien rundt fordi noen hele tiden skylder noen andre 200 euro.
En variant kunne være at den ene varen var den andre tjenesten verdt, og omvendt. Slik det var før. Altså før de gamle grekere innførte penger – drakmer – som måleenhet for verdiskapning. Det er mer enn 3200 år siden.
EU så mellom fingrene
I 2001 fikk Hellas den nye europeiske fellesvalutaen euro. Det var prematurt på alle vis. Og «alle» visste det.
Men «alle» ville ha grekerne med i eurosamarbeidet. Det var viktig for eurosonens legitimitet. Ikke minst fordi tunge medlemsland som Storbritannia betakket seg.
Derfor så EU mellom fingrene på at landet ikke var økonomisk kvalifisert.
Et vesentlig poeng som «alle» i dag beleilig overser, var at Den europeiske sentralbanken (ECB) aktivt bidro til å kamuflere grekernes galopperende underskudd. Målet om en størst mulig valutaunion helliget alle midler.
Det hører også med i det store bildet at viktigheten av å få Hellas inn i EU i 1981 medførte at greske myndigheter – under påskudd av å holde Tyrkia i sjakk – ble tvunget til å kjøpe militært materiell fra Tyskland og Frankrike for mange milliarder euro. Dette ble finansiert med lån fra Tyskland og Frankrike.
Liv utenfor eurosonen
Ja, Hellas har levd over evne, og ja, landet har holdt seg med alt for mange korrupte og udugelige politikere. Men årsaken til den svimlende statsgjelden og de enorme underskuddene, er mer kompleks enn myten om late grekere vil ha det til.
Grekerne er ikke latere enn at de høyst reelt ser for seg et nytt liv utenfor eurosonen, koste hva det koste må.
Den såkalte troikaen – ECB, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (IMF) – har, via den greske regjeringen, bedt folk flest om å betale prisen for nye krisepakker til Hellas. Den er nå blitt så høy at alternative utveier er vel så sannsynlige.
Etter de første runder før jul i fjor, kunne det se ut som at både den greske nasjonalforsamlingen og folket sluttet opp om teknokratregjeringens innsparinger. For en gangs skyld fant sosialistene i PASOK og høyrepartiet Nytt Demokrati sammen i en felles krisepolitikk. De eneste som bjeffet sin misnøye var marginale fløypartier.
Partiene rakner
Status etter avstemmingen i Athen natt til mandag, er at seks statsråder nå har forlatt regjeringen i protest mot innretningen i den vedtatte hestekuren. I tillegg ble et 40 talls medlemmer av begge de store partiene ekskludert i løpet av natten for å ha stemt mot regjeringens plan. Ytterligere to representanter fra et fløyparti er utmeldt av egne rekker for å ha stemt for.
Situasjonen er dermed den, at selv om PASOK og Nytt Demokrati inngår en forpliktende avtale om å gjennomføre alle vedtatte sparetiltak, uansett hvem som kommer i posisjon etter nyvalget i april – slik EU krever – så kan det hende at ingen av dem ender i regjeringskontorene. En rasende befolkning som identifiserer det sittende regimet med Berlin og Brussel kan glatt komme til å stemme på helt andre partier.
For mindre enn to måneder siden var det helt utenkelig at Hellas skulle kunne komme til å forlate eurosonen. Nå er det utenkelige mer enn tenkelig. Det er urovekkende sannsynlig.
Gresk eksodus
Europa vil tåle godt at Hellas hektes av euroen. Det er endog de fagøkonomer som mener at gresk eksodus er helt nødvendig for å redde resten av eurosamarbeidet. Den greske økonomien kan reddes, men den kan også ofres. Italia, Spania, Portugal og Frankrike kan verken ofres eller reddes, om det skulle bli nødvendig. Økonomiene er for store.
For Hellas vil det være smertefullt å oppgi euroen, men en presset befolkning som føler valget står mellom gift med arsenikksmak eller sitronsmak kan komme til å velge arsenikken. Selv om de fleste grekere er oppriktige EU-tilhengere, liker de dårlig å bli fortalt fra Berlin og Brussel hvordan de skal innrette sine liv. I mange. mange år fremover.
Hvis redningspakkene medfører at Hellas blir pleiepasient under Dr. Merkels overoppsyn, foretrekker grekerne å slå av respiratoren selv, og heller se om de kanskje klarer å puste for egen maskin når de bare har fått kommet seg litt.
Rent teknisk vil det ikke være noe problem for den greske sentralbanken å konvertere sin eurobeholdning i drakmer. Lover ville avgjøre hvordan bankinnskudd og gjeld skulle håndteres. Euroinnskudd i utlandet ville fortsatt være i euro, likeså utenlandsk gjeld. BNP ville falle kraftig, og prisene på importerte varer ville gå i været. En firedobling, antas det. Verdien av sparepenger (euro) i bank ville bli redusert til en fjerdedel.
Samtidig ville den greske sentralbanken gjenvinne muligheten til å trykke mer penger, og Hellas kunne også devaluere sin egen valuta om det skulle være formålstjenlig for å bedre eksporten.
Uansett hvilken smertens vei Hellas velger, vil grekerne måtte betale en høy pris. Men først må noen legge 200 euro på disken.
